Bokanmeldelse Hilde Østbys «Kreativitet»: Personlig og skjerpet om kreativitetens vesen

SAKPROSA

Hilde Østby

«Kreativitet. Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden»

Cappelen Damm

Hva betyr det egentlig å være kreativ? For det første har dette ordet gjennom mange år nå blitt mer eller mindre tømt for substansiell mening siden det hektes på alle mulige ting som er «lekne» eller «nytenkende». Spesielt ødeleggende har næringslivets og reklamebransjens misbruk av ordet vært. Samtidig er det på sett og vis et uoppslitelig ord, for det benevner noe vi alle trenger for å bryte ut av gamle vaner og utvikle nye. For egen del er det også helt avgjørende å vite hva det er som får meg til å skrive, både når jeg forfatter kortere skriftstykker eller en bok. Derfor har jeg også lest ganske mye om temaet – og som regel blitt skuffet. Hilde Østbys bok, derimot, er av et helt annet kaliber. Av flere grunner.

For det første fordi hun er ganske så kreativ selv når hun velger Lewis Carrolls Alice i Eventyrland som rammefortelling. Skikkelser og episoder i Carrolls bok er et gjennomgående bakteppe Østby tenker med – og det får hun bra til, syns jeg. Jeg liker godt det litt odde i eksemplene hun bruker, for det er helt riktig som hun skriver at det er den skrivingen eller tenkningen hvor det vante snus på hodet som er det beste utgangspunktet for å finne nye veier inn i et materiale.

Østby er også personlig, for en annen ramme for boka er en ulykke: Hun syklet rett inn i en stolpe og slo hodet. Igjen bruker hun eksemplet oppfinnsomt siden selve hendelsen både kobles til hjerneforskning på kreativitet og de sjokkartede aha-øyeblikk som kan anspore til kreativitet.

Østby svinger innom de fleste fagfelt når hun skal undersøke kreativiteten og finner innsikter hos alle. Det er et pluss at hun ikke bare gjengir hva hun har lest, men faktisk oppsøker nøkkelpersoner innen de forskjellige feltene og tar en prat med dem. De mest interessante delene er likevel dem som ligger litt i randsonen av det mange umiddelbart vil tenke som innføring i kreativitet, for dette er langt fra noen vanlig manual i å tenke nytt eller regelrett selvhjelpsbok. Heldigvis, må jeg innrømme, for poenget med en virkelig solid definisjon av «kreativitet» er jo at det ikke finnes noen oppskrift, mirakelkur eller sett av teknikker av universell gyldighet.

Selv har jeg stor sans for kapitlet som tar for seg dagdrømmerier, for her berører Østby det også jeg tror er selve essensen av kreativitet. I en tid hvor hvert ledig øyeblikk fylles av smarttelefoner, Spotify eller en eller annen form for underholdning blir de «tomme» øyeblikkene som er helt avgjørende for at vi skal kunne tenke nytt borte, sier Østby.

Hvorfor er slike øyeblikk viktige? Jo, fordi det er når vi ikke planlegger noe og bare tar tankene flyte vi bearbeider våre egne erfaringer fritt – og det er gjerne da de friske synsvinklene kommer. Det er også da vi faktisk møter oss selv uten andre forstyrrelser slik at vi stifter bedre bekjentskap med historiene, følelsene og erfaringene som utgjør hver og en av oss. Så om det er noe som kan trekkes ut av denne boka er det dette: Ta joggeturer uten musikk eller lydbok på øret, se ut av vinduet og la tankene springe på bussen.

Som en forlengelse av dette perspektivet fremfører Østby også en kritikk av New Public Management, altså den pedagogiske og økonomiske samfunnsmodellen som er så dominerende i vestlige demokratier og som kretser rundt kvantifisering og måling. Både skoler, offentlige museer og næringsliv betraktes gjennom en slik linse for tiden – og det kveler kreativiteten. Om alt skal gås etter i sømmene som lønnsomt eller effektivt vil vi miste selve grunnlaget for hvorfor vi i det hele tatt får nye ideer, vil lære noe eller ønsker å lage kunst eller starte en bedrift.

Men det som virkelig gjør denne boka spesiell er at den er et minneskrift til vennen Vera Micaelsen, som døde av kreft i 2018. Det var hennes bortgang som satte i gang Østbys tanker og styrte henne i retning kreativitet – som var et så viktig anliggende for Micaelsen. At boka forankres i en slik dødserfaring, som også er et aha-øyeblikk som forfatteren beskriver så godt, utvider horisonten rundt hva det vil si å tenke nytt betraktelig. Spesielt når Østby knytter Micaelsen til Alice i Eventyrland. «Det er hun som er Alice i denne boka. Hun gikk ned i det sorte hullet, og hun kom aldri tilbake. Jeg vil at du skal vite at hun var her. Vera fantes, noen som henne fantes: Fantastiske, kreative, snille Vera var her, i denne verden, og så ble hun borte. Hilde reiste denne steinen til minne om Vera.»

Jeg liker grep som justerer lesemåten mot slutten av et verk slik at alt du har lest må betraktes i et annet lys, og det fungerer i denne sammenhengen både som vennskapelig minneskrift og en nyanserende forståelsesramme for leseren. Kanskje som ansporende for egen kreativitet? Form og innhold, liv og kunst, bringes uansett sammen gjennom en slik kombinasjon av rammefortelling, dødserfaring og undersøkelse. At sorgarbeid kan flettes ihop med en gjennomtenkning av kreativitet på så skjerpet og personlig vis er denne bokas store styrke.