Bokanmeldelse: Håkan Nesser: «Halvmorderen» er helstøpt

ROMAN

Håkan Nesser

«Halvmorderen»

Oversatt av Elisabeth Bjørnson Gyldendal

I «Halvmorderen» er fortellerstemmen en 73-år gammel mann som skriver ned sine erindringer, med bemerkelsesverdig fin stil og godt utviklet litterær sans til være et første forsøk med penn og papir. Så dreier det seg i virkeligheten om en ny roman av en av Sveriges mest leste forfattere, selv 70 år nå. De siste 25 av dem har han vært en av Skandinavias (og derved verdens) beste krimforfattere.

Håkan Nesser har skrevet noen av de mest leste krimseriene i løpet av disse årene, om mesterdetektivene Van Veeteren og Gunnar Barbarotti. I fjor kom attpåtil et møte mellom de to i romanen «De venstrehendtes forening», uten at summen av de to ble bedre enn de var hver for seg. En ny bok om Barbarotti er forresten ikke langt unna.

Men det er likevel de frittstående bøkene til Håkan Nesser som er de mest interessante. Ofte med kriminelle elementer, men med større frihet til å fortelle fantastiske historier når de ikke kommer fra den gamle detektivens perspektiv. «Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen» og «Og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla» er høydepunkter. I senere år er «Levende og døde i Windsor» og «Eugene Kallmanns øyne» gode eksempler på denne delen av forfatterskapet.

Det er altså en godt voksen mann som ser tilbake i «Halvmorderen», som så ofte hos Nesser med et kjærlig nostalgisk blikk på 60-og 70-tallet, til ungdomsår som forsvant så altfor fort. Handlingen drives effektivt fram- og bakover, og selv om det er gjort både spennende og morsomt, så er det en sår undertone av tapt ungdom og større forhåpninger i teksten. «På denne tida er jeg en temmelig våken og reflektert person, det vil jeg påstå», skriver mannen, om sine formative år.

Les også: Dette er våren for å teste ut nye krimforfattere

Hovedpersonen er i skrivende stund en slags gretten gammel gubbe som bare har jevnlig kontakt med én nabo. De liker hverandre egentlig ikke, men trenger hverandres selskap, og svarer gjerne sånn på en invitasjon til en kveld med god drikke: «Jaså, du har begynt å bli lei av ditt eget selskap? Det er fullt forståelig, spør du meg.». Kjemien mellom disse to er et av mange høydepunkt i denne romanen. De har dessuten sittet i fengsel sammen. Omstendighetene rundt dette er selve hovedpoenget i fortellingen, som vi selvfølgelig må vente til slutt med å få oppklart, sammen med en forståelse hva som menes med tittelen «Halvmorderen»

En formiddag på apoteket får vår mann øye på en kvinne som minner ham veldig om hans livs store, men tapte kjærlighet. Han kan ikke helt tro det er henne, og noe vi ennå ikke vet forhindrer ham i å bare gå bort og spørre. I stedet involverer han det lille han har av slekt og venner, og en privatdetektiv, for å finne ut mer om henne. Så forklarer han sakte, men sikkert hva det var som skilte dem den gangen for så veldig lenge siden, og hvordan han nærmer seg henne igjen i nåtid.

«I det hele tatt har jeg en følelse av at handlingen er i ferd med å tetne seg til, som i den nest siste delen av en dramaserie på TV, eller når man brygger på en forstoppelse», for å bruke hovedpersonens egne ord. Men i stedet for forstoppelse blir hovedpersonen rammet av en forferdelig influensa i en avgjørende fase i handlingen. Beskrivelsen er ikke lystig å lese i disse tider, og dette sykdomsanfallet får avgjørende følger for resten av livet.

Mot slutten er dette svært mye mer spennende enn selv de beste, «vanlige» kriminalromanene. «Halvmorderen» er ei bok man skulle ønske varte lenger, en handling vi ønsker å forbli i, og virkelig blir nysgjerrige på hvordan i alle verden skal ende når vi skjønner at det begynner å bli få sider igjen. Og som til og med etterlater leseren med en god, optimistisk følelse.