Bøker

Bokanmeldelse: «Den odde kvinnen og byen» av Vivian Gornick: Pepret med gullkorn kloke tanker

Dronningen av newyorkske byvandringer er tilbake, denne gangen med tanker om vennskap, kontakt og ensomhet i «Den odde kvinnen og byen».

Dagsavisen anmelder

SELVBIOGRAFI

Vivian Gornick

«Den odde kvinnen og byen»

Oversatt av Johanne Fronth-Nygren

Oktober

«Jeg var aldri mindre alene enn alene i den folksomme gata» skriver Vivian Gornick et sted i «Den odde kvinnen og byen». Boka ble gitt ut på engelsk i 2015. Det betyr at den er skrevet 28 år etter Gornicks forrige – og første – bok på norsk, klassikeren «Heftige bånd» fra 1987, som kom på norsk først i fjor.

Oversetteren er i begge tilfeller Johanne Fronth-Nygren, som har gjort en svært god jobb med å ivareta Gornicks rytme og stil, sprangene hennes fra lett til tungt, og den lett melankolske grunntonen.

De to bøkene ligner. «Heftige bånd» tok for seg Gornicks forhold til mora, og oppveksten i Bronx på 1940- og 50-tallet. Mor og datter hadde et turbulent forhold, men spaserte på 1970- og 80-tallet ukentlig sammen på Manhattan likevel.

Les også: «Vår»: En kime håp i sint mørke

I «Den odde kvinnen og byen» er moren død. Nå er det kompisen Leonard Gornick møter ukentlig for å diskutere små og store temaer. Han er homofil, hun slipper å vurdere ham som partner. De trives i hverandres selskap, men slites også av det. Ett møte i uka er nok. «Uansett omstendighetene, er glasset vårt uavlatelig halvtomt», oppsummerer Vivian Gornick, på sin karakteristiske morsommelankolske måte.

Hun har opprettholdt vanen med å vandre gatelangs. Skildrer i «Den odde kvinnen...» ulike møter med tilfeldige mennesker. Det plutselige fellesskapet som oppstår av å le sammen med fremmede i køen på apoteket. Den fysiske kontakten med en skrøpelig gammel mann som må støttes på balanseplanken over nystøpt ortaussement. Takken hans etterpå, som vibrerer i henne hele resten av dagen. Overraskelsen idet en mann snakker tegnspråk med «det mest groteskt vanskapte barnet jeg noensinne har sett» på T-banen, helt gutten ser «vakker ut og mannen lykksalig». «Disse to menneskeliggjør hverandre på et høyt nivå», tenker Vivian Gornick.

Les også: – Fiksjon viser absolutt sannhet

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Oktober forlag

Hun samler på hendelser der hun og den andre liksom «kommer til syne for den andre». «Meningen med byen var at den gjorde ensomheten utholdelig», skriver hun, og observerer hvordan «folk på forskjellige vis kjemper for å bevare menneskeligheten», deres motstand mot å gå under, og hvordan «denne motstanden ble til selskap».

Byen gir fellesskap. Gornick skildrer det daglige «støt av fryd» av å føle seg «omfavnet av denne anonyme ansamlingen av storbyboere». Hun flanerer, med smittende glede. Den fragmentariske, slentrende formen, som hopper fra den ene scenen til den neste tanken, og videre igjen til en refleksjon rundt noe som skjedde for mange år siden, kler innholdet. Dette er ingen roman med fortelling fra a til å – snarere er det en slags minne- og refleksjonsbok, skrevet da Vivian Gornick var i åttiåra, men med flest nedslagspunkt tjue år tidligere: «Å bli seksti var som å få vite at jeg bare hadde sek måneder igjen å leve. Over natta ble det å søke ly i en innbilt morgendag noe som hørte fortida til. Nå fantes bare uendeligheten i det tomme nået».

Les også: «Heftige bånd»: En rent ut fantastisk bok

Hun bestemmer seg for å fylle nået. Det går selvsagt ikke. «Den odde kvinnen...» er en bok om livet som ikke helt ble som det var tenkt, og overraskelsen over dette. Den hyller tilfeldige møter, men klarer ikke kamuflere ensomheten – og skuffelsen – som også ligger der.

To andre temaer Vivian Gornick reflekterer rundt, er kjærlighet, og hva det vil si å være en odd kvinne. Hun er glad i menn, særlig menn hun husker fra barndommen. Men i praksis funker ikke rammene vi har laget rundt kjærligheten, rundt paret, for henne. Hun vil ikke kontrolleres av en mann. Er for odd, for annerledes.

Dessuten intellektuell, en kvinne som også filtrerer verden gjennom andres tanker, spesielt noen utvalgte favorittforfattere. Hun er feminist og radikaler, i prinsippet klar over sin egen verdi. Likevel grunnleggende usikker, med en følelse av at hun når som helst vil avsløres. «Så lenge jeg kan huske, hadde jeg vært redd for å bli veid og funnet for lett».

Les også: Jesmyn Ward: «Syng, gravløse, syng»: Spennende om søsken og spøkelser

«Den odde kvinnen...» er tidvis mollstemt og melankolsk. Men også fullt av humor og livsglede, av gode observasjoner og fine mellommenneskelige øyeblikk. Teksten er pepret med gullkorn, kloke tanker, nøtter å tygge videre på («Det er vår kulturs store illusjon at det vi bekjenner, er den vi er»).

84 år gammel er Vivian Gornick i vinden som aldri før, på engelsk aktuell med den herlig titulerte boka «Unfinished Business», der hun skriver om bøker hun har likt, og om hvordan det var å lese dem om igjen, år etter første møte. «Den odde kvinnen og byen» er også en bok av den typen som garantert vil gi ulike ting til ulike lesere i ulike livsfaser.

Vivian Gornick er uten tvil et hyggelig reisefølge, også om man ikke vandrer lenger unna enn ens egen lesestol.