Bokanmeldelse Ben Lerner: Sinte menn og språket som sviktet

ROMAN

Ben Lerner

«Topeka-skolen»

Oversatt av Thomas Lundbo

Cappelen Damm

Adam går siste år på videregående i Topeka i Kansas i den amerikanske Midtvesten. Året er 1997. Adam skal snart delta i statsmesterskapet i debatteknikk, noe som var og er en konkurranseaktivitet i USA, landet der alt fra staving av ord til sying av sengetepper utøves i skoleklubber som kjemper mot andre skolers tilsvarende klubber.

Les også: I butikken tror alle at barnevakten har kidnappet barnet hun passer. Fordi barnet er hvitt, barnevakten svart

Adam er god med ord. For å være god i debatt slik den utøves i konkurranse, er imidlertid ikke det nok. Man må også være god til det Ben Lerners norske oversetter Thomas Lundbo har valgt å kalle «fortling», på engelsk «the spread». Det går ut på at man ramser opp flest mulig argumenter kjappest mulig, ofte så raskt at de knapt kan oppfattes. Reglene er slik at et argument som blir stående uimotsagt, gir poeng. Jo flere «argumenter» man ramser opp, jo mindre sannsynlig er det at motdebattanten rekker over alle i sitt motinnlegg. Svosj, poeng, og med dét – seier.

Les også: Det er vår i bokhandelen. Her er noen av årets bøker som virker ekstra spennende

Debatt slik Adam utøver den, har med andre ord lite med virkeligheten å gjøre. Det handler ikke egentlig om fornuftige argumenter, eller gode etiske vurderinger framført i presis språk. Språket er løsrevet fra kommunikasjon, fra et ønske om så skape forbindelse og forståelse mennesker imellom.

Les også: Krig er fred. Frihetskjempere er terrorister. Eller er alt alternative fakta?

Der ligger kjernen i amerikanske Ben Lerners tredje roman, «Topeka-skolen». Fra før har Lerner gitt ut «På vei til Atocha stasjon» og «10:04», begge oversatt til norsk, samt langessayet «Hatet til poesien».

Ben Lerner. Foto: Catherine Barnet for Cappelen Damm

Linjene mellom bøkene er klare. De handler alle om kommunikasjon, om (selv-)forståelse, om kunstens håp og begrensninger som livbøye for og forbindelseslinje mellom menneskene. Alle har en hovedperson som deler mye av forfatterens biografi. Alle vil si noe om individet, om hvordan vi opplever verden gjennom vårt begrensede sanseapparat. Men også noe om denne verdenen, om samfunnet rundt oss og hvordan vi formes av det.

Det er rike bøker, mer opptatt av tanker og ideer enn i handlingsdriv og spenningstopper. Selv om handlingen og personene i «Topeka-skolen» er interessant nok, med gode miljøskildringer fra en nær, men samtidig fjern, tid og ditto sted. Perspektivet veksler mellom mesterdebattant Adam, hans mor Jane og hans far Jonathan, samt klassekameraten Darren.

Foreldrene er terapeuter tilknyttet Stiftelsen, alias skolen i romanens tittel. Stiftelsen er et slags forsknings- og behandlingssenter for psykisk helse. Mor Jane er en suksessrik feminist, med venne- og partrøbbel knyttet til berømmelsen. Far Jonathan behandler «fortapte gutter», og ikke så lite opphengt i sin eldre, europeiske kollega Klaus, som overlevde holocaust.

Kunst etter holocaust er barbarisk, mente Adorno, mens Klaus er opptatt av hulheten i den amerikanske kulturen, i ungdomsdyrkelsen som gjør menn til mannebarn, nå som siste krig er kjempet og USA tapte. «'Det motsatte av sannhet,' siterte Klaus, 'er løgn; men det motsatte av en grunnleggende sannhet' [...] 'kan være en annen grunnleggende sannhet'».

Adam vokser opp omgitt av terapeutisk forståelse. I verden utenfor gjelder andre verdier. På skolen går han og de andre barna av de radikalt venstrevridde psykoanalytikerne og feministene ved Stiftelsen sammen med barna av de lavt utdannede, konservative arbeiderne som dominerer i regionen som to tiår senere skal bli ryggraden i Trumps rike.

Darren er en av de lokale. Han mangler noen øre på krona, og er slik motstykket til den briljante Adam. Aldri helt med, aldri inkludert på ekte, men innimellom invitert inn der ting skjer fordi jevnaldringene bruker han som en slags maskot. Helt fra starten vet leseren at det kommer til å ende dårlig, med en voldelig «episode». Nøyaktig hva som skjedde er en av drivakslene i fortellingen.

«Topeka-skolen» leter eksplisitt og implisitt etter strømninger på nittitallet som kan forklare trumpismen tjue år sender. Spesielt tydelig er det når romanen utforsker «mandighet». Hvite menns sinne, volden som hele tida syder bak ordene. Ofte bobler den opp og fram. Særlig når ordene svikter.

Som voksen i 2019, på lekeplassen med døtrene sine, opplever Adam hvor umulig det er å argumentere mot bøller som nekter å gå i dialog. Ordene virker ikke. «Det er den dumme feilen psykologer alltid gjør, en feil som var typisk for oss på Stiftelsen; vi trodde at hvis vi hadde et språk for følelsene våre, kunne vi overskride dem», sier Jonathan.

Adam er også sint. Særlig som tenåring. «Når han ikke var en drittsekk, var han morsom, nysgjerrig, snill», tenker moren om sønnen, men trøster seg med at «så lenge det fantes språk, fantes det også muligheter for bearbeidelse». Selv tolker Adam migreneanfallene han plages av som tegn på svakhet. Han oppdras av en berømt feminist – Janes bok gjør henne berømt i hele landet – men Adam løfter likevel vekter og spiser proteinpulver for å bli en «ekte mann».

Når moren hetses av den homohatende lokale sekta, vil Adam forsvare henne i nevekamp. Selv om Jane allerede har utviklet en metode som er mye smartere: Når haterne hun kaller «Mennene» ringer for å hetse henne, gjentar hun bare «unnskyld, men det er litt dårlig linje, kan du snakke høyere?» helt til Mannen skjems og gir seg.

Det hadde vært lett å ramse opp flere temaer «Topeka-skolen» tøtsjer innom. Sex, vennskap, forhold er ett spor. Aldring og ungdom et annet. Da versus nå, periferi versus sentrum, det individuelle versus det allmenne, og mange, mange flere. Alt sett gjennom en amerikansk linse, solid plantet i to fint skisserte tidsplan: 1997 og 2019.

Romanen byr ikke på Eksakte Svar, ingen Tydelig Forklaring på vanskelige problemer. Men den stiller de kompliserte spørsmålene, og utdyper godt. I «Topeka-skolen» er Ben Lerner på sitt mest interessante, og beste. Det sier ikke så lite, for en forfatter som i USA regnes som en av de mest solide i sin generasjon.