Kultur

Les mer om Nobelprisvinner Annie Ernaux og hennes hovedverk, «Årene»

«Årene» gjør et sveip gjennom etterkrigsgenerasjonens felles opplevelser i Frankrike og verden, og viser fram hvor vanlig det antatt personlige faktisk er.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

Roman

Annie Ernaux

«Årene»

Oversatt av Henninge Margrethe Solberg

Gyldendal

Denne anmeldelsen ble først publisert i juni 2020. Siden Annie Ernaux 6. oktober 2022 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, drar vi den fram igjen til glede for nye lesere.

I fransk litteratur er ikke Annie Ernaux (født 1940) noe nytt eller ukjent navn. Tvert om. Siden 1974 har hun gitt ut kritikerroste, i Frankrike svært godt leste, bøker om oppvekst, ungdom, klassereise, abort, ekteskap, utroskap, sykdom og død. Alle på ulike vis forankret i hennes egen selvbiografi, som datter av arbeiderklasseforeldre og del av etterkrigsgenerasjonen som fikk utdanning og mulighet til å flytte bort fra slektas opphavssted.

De siste par årene har Annie Ernaux mottatt flere av de høysthengende litterære prisene i Frankrike for sitt samlede forfatterskap, og da «Årene» kom i 2008, var både franske og flere utenlandske kritikere enige om at romanen var et høydepunkt i karrieren. Den havnet også i finaleheatet, på den såkalte «kortlista», til den internasjonale Man Booker-prisen i 2019, og fikk en glitrende mottakelse i flere engelskspråklige medier.

Nå har norske kritikere slengt seg på, ett år etter. Plutselig tok det helt av rundt Annie Ernaux, etter flere glitrende anmeldelser særlig for «Årene». Forlaget Gyldendal måtte nylig hastetrykke fjerde opplag – det er ikke hverdagskost for oversatte kvalitetsromaner, attpåtil en roman fra et land utenfor den engelskspråklige sfæren. Ekstra overraskende, sikkert, siden forlaget også trykket opp igjen Ernaux' «En lidenskap» i sin serie «Gyldendals moderne klassikere» i 2018, uten at den laget store overskrifter verken da eller da den først kom i 1993. Det lille, nå nedlagte kvalitetsforlaget Mime ga ut «Sommeren 58» («Mémoire de fille», 2016) i 2019. Også «Far» («La place», 1983), fins på norsk, utgitt i 1984.

Samtidig med «Årene» gir Gyldendal også ut «Hendelsen» («L’Événement», 2000), som tar for seg aborten forfatteren tok som 23-åring i 1963. Abort var fremdeles forbudt, og dermed farlig. Strikkepinnemetoden funket ikke. Hjelpen hun fikk hos en såkalt «klok kone» førte til livstruende blødninger, et skamfylt sykehusopphold, og varige traumer. «Hendelsen» er kort, kun 80 sider, men gir en viktig påminnelse om hvor viktig – men i mange år ikke selvsagt – råderetten over egen kropp er, og om hvordan klasse og kjønn er og blir ikke-ignorerbare faktorer i alles liv.

Det er sentrale temaer også i «Årene», romanen som lett kan leses som en slags «oppsummering» av de viktigste temaene i hele Annie Ernaux' forfatterskap, og som dermed er et svært godt sted å starte.

Det starter med noen fragmenter. Private minner, fra reklamer, scener, filmer, øyeblikk fortelleren har bevitnet. De fleste tydelig forankret i en franskkulturell kontekst, de fleste flere tiår gamle. «Øyeblikksbilder badet i et lys som tilhører bare dem. De vil forsvinne på et blunk», skriver Annie Ernaux.

«Årene» er med andre ord en roman om erindring, om hukommelse, om det vi husker og det vi har glemt, og om knaggene vi henger våre minner på. Fotografiene som i ulik grad er representative for hvordan livet til enhver tid faktisk var, faktisk er.

Kan man stole på hukommelsen? Den er så full av hull, tilsynelatende så tilfeldig. Uviktige ting fester seg, sentrale politiske hendelser gjør det ikke. Noen hendelser opptar stor plass der og da, men feies kjapt ut av historiebøkene.

Vi husker best det vi opplevde selv, viser Ernaux, men formes også av andres minner, av den siden vedtatte offisielle versjonen av hva som egentlig skjedde – av mediebildene, filmene, de sterkere stemmene. Det private er viktigst, men hvor går skillet mellom det og det politiske, det offentlige, det kollektive? En ikke navngitt «hun» er hovedpersonen. Men «vi»-et hun er del av er minst like viktig. Hun er et individ, men også en representant, et slags eksempel på det en hel generasjon, altså «vi», har opplevd og vil kunne kjenne igjen. Som barn representerer de håpet, framtida, slutten på krigen. De – eller altså «vi» – vokser opp med de voksnes fortellinger fra krigen, føler at de har kommet litt for seint, at de har gått glipp av noe spennende. Men også at de nesten var der, siden fortellingene fortelles og gjenfortelles.

Siden blir det slutt på krigsmimringen. Nå er det framtida som gjelder, og med den framskrittet. Forbruk. Fornyelse. Utvidelse og endring. Det går plutselig an å bli noe, noe annet enn foreldrene. Hun får utdanning tross at hun kommer fra arbeiderklassen. Kjenner seg aldri helt hjemme i borgerskapet, men mistenker i glimt også at det er en følelse hun deler med flere. Det er mange med på klassereisen, mange med på opprørene mot den patriarkalske kulturen, mange som kjemper for fri abort, for slutten på kriger i andre land, for endring. «Hun» er med på alt dette. Men også ikke. Blir plutselig gravid, mor, og gift – en besteborgerlig hustru som serverer ny mat etter oppskrift fra ukebladene. Like plutselig skilt, som om det bare lå i kortene, for «oss».

Det spennende med Annie Ernaux' prosjekt, og det hun lykkes veldig godt med, er nettopp å vise hvordan det vi ofte oppfatter som individuelle valg, like gjerne er valg tatt nærmest av tidsånden, av generasjonen, i et egentlig ganske snevert mulighetsrom. Mange gjør som dem rundt seg, i alle generasjoner. Vi er med på å forme omgivelsene rundt oss, men formes også av dem. Ulempen med denne kollektive fortellermåten er at sentrale, skjellsettende hendelser i individets – hennes – liv, kan framstå ganske umotiverte, nesten tilfeldige. Hun flyter med, men hva føler hun, tenker hun, mener hun? Og hva er egentlig utelatt. Ganske mye, mistenker leseren.

Teksten er strukturert rundt fotografier av henne, fra baby via småbarn, ungdom og utover, og innimellom dukker det opp dagboknotater. Men tett på kommer leseren egentlig aldri. Hun er del av et vi, først og fremst, i hvert fall i «Årene». Andre av Ernaux bøker går tettere på hovedpersons tanker. En del oppleves unikt fransk. Referansene er til franske politikere, kjendiser, sanger og sitater. Like mye er allment-vestlig gods, den europeiske – kanskje også amerikanske? – etterkrigstida oppsummert.

«Hun» i «Årene» er i slekt med fortelleren Elena i Elena Ferrantes Napolitrilogi, og med resten av kvinnene i Ferrantes forfatterskap. De tilhører samme generasjon, har opplevd mye av det samme. Også amerikanske Vivian Gornick (f. 1935) er inne på mange av de samme tidsstrømningene i sine selvbiografiske bøker: klassereisen og ambivalensen rundt denne. Utdanningen kraft.

Hva bestemmer vi selv, og hva avgjøres av våre omgivelser, vårt miljø, av forventninger vi både kjenner på og ikke engang vet om før vi handler etter dem? Det er nydelig å lese godt voksne kvinners kloke refleksjoner rundt spørsmålene, i Italia, USA og altså Frankrike. En kvinne er ikke mer «den andre» enn em mann er det, er den indirekte konklusjonen, samtidig som de alle tre eksplisitt kjemper imot og formes av strukturer som holder kvinner tilbake til fordel for menn.

«Årene» er en suveren introduksjon til et spennende forfatterskap, elegant oversatt av Henninge Margrethe Solberg. Gyldendal har allerede varslet at flere av Annie Ernaux bøker vil komme på norsk. Det er gledelig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen