Maria Navarro Skaranger debuterer med en hel roman skrevet på «kebab-norsk». Det funker overraskende bra, siden hun heldigvis også har en historie å fortelle. FOTO: HILDE UNOSEN

Boka huns er sykt lættis

Og jeg bare: dude, hvorfor før giddet ikke noen skrive sånn? Heftig respect! Jeg hele tida ledde. Wollah, jeg lover!

Bøker

 

ROMAN

Maria Navarro Skaranger (debut.)

«Alle utlendinger har lukka gardiner»

Oktober forlag

Selv om det kommer rundt femti debutbøker hvert år, er det langt mellom det anmeldere elsker å kalle «en ny stemme». Men denne romanen! Den skiller seg positivt ut. Fresh. Annerledes. Definitivt en ny stemme. Ikke fordi det er så originalt å skildre ungdom i en skolesetting, det er gjort mange ganger før. Men på grunn av skrivestilen. Som denne gymtimerapporten:
 
«I forrige uke det også begynte ny runde med ramadan, så i dag vi bare var åtte personer på gymmen, for resten baila eller satt på benken. [...] Jeg gikk med Isa, for jeg orker ikke mer av åndene. Det er som skitneste uteliggerne lukter tusen ganger løk med egg og man må holde nesa og bare kan puste med munnen. Ramadan sikkert er fin tid for muslimene, men når de står opp klokka fem og legger seg igjen etter maten og kan ikke pusse tenna før går de på skolen, åndene blir som aldri har de pussa tenna før og jeg orker ikke mer».

Jeg-fortelleren er åttendeklassingen Mariana. Hun er fra Romsås i Oslo, men har chilensk opphav. Alle utenom fire i klassen «regner seg som utlendinger enten halvt eller helt». Mariana har en eldre bror i fengsel, greie foreldre, og en yngre bror av den meget engstelige typen. Hun har flere gode venninner, er ambisiøs og klarer seg godt på skolen, og er kjempeforelska i Mu2, kalt det fordi han er en av fire Muhammeder på trinnet.

«Alle utlendinger...» handler blant annet om nettopp utlendinger. Om å manøvrere seg, smidig og erfarent, gjennom et landskap der man både respekterer og stiller spørsmål ved ulike kulturer, religioner og bakgrunner. Her er ikke multikulturelt et ord bare for festtaler, men hverdagslig normalt. Blikket innenfra gjør teksten interessant. Realistisk.

Skrivestilen til side, så er «Alle utlendinger...» en fin oppvekstskildring fra et lett gjenkjennelig landskap. Alle kjenner igjen typene i Marianas klasse, enten foreldrene deres kommer fra Langtvekkistan, eller er like rotnorske som poteter flest. Det er han som helt mangler filter før han sier noe. Hun som bruker kroppen for å oppnå guttas oppmerksomhet. Bråkebøtta med medløpere. Og en stødig og tydelig trøndersk lærer, skildret med underkommunisert respekt for tålmodigheten hun har med hormontrolla på ungdomsskolen.

Romanen inneholder kjærlighet, så klart, eller i hvert fall usikker forelskelse. Vennskap i en livsfase hvor ingenting er viktigere, og familieliv slik det blir når ingenting ble fullt så perfekt som man planla, men alle gjør sitt beste likevel. Sårheten og usikkerheten som følger med å være ung, er godt skildret, i små drypp nærmest i forbifarten. Det pinlige, skammelige, vanskelige og kjipe. Dessuten ungdommens klokskap. Innsikten som vokser med alder og erfaring, ikke uten at det gjør vondt.
Stilen gjør alt autentisk. Dette er også norsk, selv om Finn-Erik Vinje og kompani sikkert vil dø heller enn å innrømme det. Var utdraget vanskelig å lese? Romanen er ikke det. Det gjelder bare å høre fortelleren for seg. Med mindre man tilbringer livet si under en stein i en Høyre-ghetto på «beste» og hviteste vestkant, er det umulig ikke å ha støtt på folk som snakker slik Navarro Skaranger skriver. På kiosken, i barnas skoleklasse, på t-banen, egentlig overalt i nabolag med lik fordeling mellom hijaber og toppluer.

Språkvitere vil kanskje diskutere realismen i prosjektet. Finnes det folk som snakker så gjennomført kebab-norsk? Vil ikke de fleste, også bindestreksbarna, ha flere nivåer i språket, slik at de snakker en sosiolekt med venner, og annen i møte med andre? Er ikke bruddene med standard norsk litt for konsekvent gjennomført? Men det blir pirk for filologer. Boka er morsom, klok og original. Wollah! Lover!