Debatt

Blogger, 
bli ved 
din lest

16 norske bloggere skriver om å være mor. Tekstene spriker i alle retninger. Det var kanskje meningen. Men «Mammarådet» er også et tydelig eksempel på at blogg som bok er en nær umulig sjanger.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

SAKPROSA

Susanne Kaluza (red.)

«Mammarådet»

Aschehoug

Susanne Kaluza er i ferd med å bli en interessant stemme i norsk offentlighet. Etter en del år som journalist, siden blogger, begynte hun forsiktig og ufarlig med inspirasjonsboka «I boks», som slår et slag for festligere nistepakker for barn. I kjølvannet av bokas suksess lånte hun ut navnet sitt til en nisteteknisk korrekt rød matboks hos Rimi, og til et visstnok spesielt sunt brød.

Men så, før hun rakk å stivne helt fast i mammabloggmyra, overrasket hun positivt. Kaluza har de siste månedene markert seg som en tydelig motstander av fastlegers reservasjonslyst i abortsaken. Hun har skrevet aviskronikker i tillegg til blogginnlegg, og debattert mot erfarne politikere på TV. Personlig, tydelig, og et fint eksempel på at mammablogging ikke må være rosadillete cupcakefiksert småpludder om helt ordinære unger som gjør komplett vanlige ting, mens mammaen poserer med trutmunn og «dagens antrekk», teksten midtstilt ispedd smilefjes og hjerter: «En deilig dag ute i snøværet :) Åsså koste jeg og Skatten min

Abort er vanskelig. En evigaktuell feministklassiker som demonstrerer at det private er politisk. Susanne Kalzua har balansert fint som samfunnsdebattant. Det er med andre ord lov å ha visse forventninger når hun nå debuterer som redaktør for en antologi der norske bloggere reflekterer rundt mammarollen 2014. «Boka gir et tidsbilde på hva det vil si å være mamma akkurat her, akkurat nå», skriver Kalzua i forordet. Men leverer dessverre bare delvis det hun lover.

Den første, enkleste innvendingen mot «Mammarådet» er den som alltid vil oppstå i antologier: utvalget. Det er lett å legge merke til de som mangler. At fotballfrua ikke fikk eller ville bli med, er helt okei. Men hvor er de selverklært politisk-feministisk orienterte bloggerne som Dagsavisen-spaltist Marta Breen? De hadde løftet samlingen.

De 16 kvinnene som er kommet med, er mellom 24 og 49 år. 14 av dem mødre, to barnløse. De bor litt rundt omkring, flest i byer, med og uten partner. Jobber stort sett innen helsesektoren eller som tekstprodusenter. Lesere som allerede er godt orienterte innen norsk bloggflora, vil kanskje kjenne dem som svært forskjellige stemmer med veldig ulikt fokus. Men i bokform framstår de som veldig like, i bakgrunn og uttrykk. Mammaen til det kronisk syke barnet er ikke her, ei heller hun som er førstegenerasjons innvandrer. Ikke hun uten utdanning og med særs skranten økonomi.

På den andre siden er dette en type kritikk som uforholdsmessig ofte treffer akkurat de som prøver å si noe om kvinners posisjon i samfunnet. «Å ja? Du klager over lønna, lille venn? Tenk på dine medsøstre i Syria, tipper dem ikke klager over tariffen! Åjassådu, så du syns det er plagsomt mye kroppsfokus i samfunnet, søta? Hah! I gamle dager hadde dem ikke nok mat engang, og døde i barsel gjorde dem, alle som en!» Det er åpenbart hvite kvinner i tjue- til førtiåra som utgjør hovedtyngden i gruppa «norske mødre», også anno 2014. La dem gjerne tale.

Men da må de si noe. Noe mer gjennomtenkt i en tekst som skal trykkes i en bok enn i dagens kjapt nedhamrede blogginnlegg. Og det er hovedproblemet med «Mammarådet». Antologien er tenkt å presentere ulike problemstillinger som norske mødre anno 2014 må ta stilling til, kanskje som første generasjon. Det handler om deling av bilder på internett. Om besteforeldre som ikke tilbyr trygge bæssmorfang, men heller vil realisere seg selv. Om kroppspress, om å være alenemor, om å ha partner fra et annet land. Her er en indignert gründer og en eldre mamma, og en ufrivillig barnløs som forteller om hvor smertefulle fertilitetsbehandlinger kan være.

Likevel sies det ikke stort. Ikke mer enn det som allerede står på nett, da med den store fordelen at man kan kommentere det man leser. Respons, ris og ros fra deg og meg og dama i gata kan i en blogg avføde nye, utbroderte innlegg, hos opphavskvinnen eller i andre blogger. På papir forsvinner den muligheten. Da kreves mer av teksten i seg selv. Av refleksjonsnivået, og relevansen. Alt må kanskje ikke være ideologisk forankret i klassisk feminisme. Men snart 15 år etter Fittstim og Råtekst er det likevel rart at ingen tar f-ordet, altså feminisme, i sin munn. At ingen orienterer seg mer utover, mot pågående politiske debatter.

I den grad det skjer, skjer det indirekte, i de beste innleggene. Som da HP-sjef Anita Krohn Traaseth, alias Tinteguri, skriver om hvordan hun som trebarnsmor og toppleder i næringslivet får andre spørsmål av media enn trebarnsfedre gjør i samme rolle. Eller når gründer Gunn Beate Reinton Rulnes freser av indignasjon over hvor vanskelig det er å være mamma og innovatør på likt. Da tøtsjer de innom samfunnsdebatten. Mer sånt! Noe utover generelle følelser av at «det var nok annerledes før, lettere da min mor var mamma, ja».

Bøker krever også en annen, mindre lettvint omgang med Dagbla-aktige liksomkonstruktive «gode råd» av den typen som følger hvert eneste kapittel i «Mammarådet». «6 råd om å forberede barna på familieforøkelse» («Vær positiv! Det er stas å bli storebror!»), «Sjekkliste for foreldre på nettet» («Husk at Internett ikke er din beste venn!»), «6 fordeler med å dele på omsorgen» («Du kan drikke hele flasken Chablis!»)

Noen av listene er artige, jo visst, men utover det tilføyer de lite som ikke for lengst står å lese nettopp i Dagbladet. Eller i blogger. Ekstra ironisk blir det å punktere hver tekst med råd ingen har bedt om når flere av tekstene problematiserer nettopp dette at noe av det vanskeligste med å være mor er å orientere seg i jungelen av uønska råd.

Alt er ikke dårlig. Antologien svinger utenom en hel del politisk betente temaer, og er på sitt beste i de aller næreste tekstene. Når forfatter og psykolog Kristine Tofte skriver om skammen ved å mislykkes som dobbeltarbeidende, som mor og yrkeskvinne, oppleves det ekte, interessant. Og når Vigdis J. Reisæter i bokas siste tekst skriver et varmt og rørende forsvar for at livet faktisk blir radikalt forandret av å bli mamma, vil det nok være gjenkjennbart for mange.

Det hadde bare vært så fint med en breiere miks. «Gi deg selv et klapp på skuldra og tillat deg å tenke mer på alt du faktisk får til enn å kaste bort tida på alt du ikke rekker. Elsker du barna dine og gir dem empati og tilstedeværelse er du god nok. Alt annet er bare en bonus», skriver Susanne Kaluza. Mulig det, i dagliglivet. Men av debattbøker forventer man en hel del mer.

gerd.elin.stava.sandve@dagsavisen.no

Mer fra: Debatt