Lena Anderssons første bok om Ester Nilssons kjærlighetsliv fant mange og begeistrede lesere. Nå er både Ester og Andersson tilbake. FOTO: CATO LEIN/NATUR & KULTUR

Blind forelskelse

Sjelden har en så irriterende roman kommet med like sterke anbefalinger som «Uten personlig ansvar».

 

ROMAN

Lena Andersson

«Uten personlig ansvar»

Oversatt fra svensk av Bodil Engen Gyldendal forlag

Kvinne møter mann. En gift mann. Alle varsellamper lyser. Ikke minst lampen for dårlige erfaringer med lignende scenarioer tidligere. Kvinnen faller likevel. Det er ikke noe vakkert syn. Likevel merkelig fascinerende å bevitne. Fordi historien er så godt fortalt, og kjærligheten så seriøst behandlet, rent filosofisk. Kan man egentlig være «Uten personlig ansvar»? I kjærlighet, og i livet?

Svenske Lena Andersson fikk stor oppmerksomhet og strålende kritikk for sin forrige roman, «Rettsstridig forføyning». Tross tittelen, handler den ikke om jus, men om kjærlighet. Mer spesifikt om Ester Nilsson, som forelsker seg i en eldre mann, kunstneren Hugo Rask, som ikke er villig til å forplikte seg overfor henne. Et faktum som på ingen måte hindrer henne i forsøke å bli et par, forelsket som hun er. Det ender ikke lykkelig. I Sverige ble «Rettsstridig forføyning» bakgrunn for en debatt om såkalte kulturmenns altfor lette tilgang på sex med yngre kvinner.

Nå er Ester tilbake. Uten å ha lært så mye av forrige runde. Også denne gangen forelsker hun seg i en kulturmann, skuespilleren Olof Sten. Forskjellen fra sist er imidlertid at han er gift, og sier fra starten av at ikke har noen planer om å gå fra sin kone. På sitt sedvanlige vis hører Ester hva han sier, men hører det ikke likevel. Kontakten dem imellom er jo ekstraordinær, føler hun, det er åpenbart at han må føle det likt! Dessuten har sagt tydelig ifra fra starten av at hun er interessert, så Olof vet hvor landet ligger. Han trenger litt tid, ok, men det vil nok ikke vare så veldig lenge før han forlater kona. Det ekteskapet må da være dødt og kjedelig, resonnerer Ester, for hvis ikke ville han vel ikke innlatt seg på noe forhold med Ester i det hele tatt? Selv om det skjer nølende, og med Olofs stadige forvissninger om at han ikke kommer til å satse på Ester, men bli hos kona.

Det er vanvittig irriterende å lese. Ester er ingen hvem som helst, men en skarp akademiker og vellykket forfatter. Hun har god helse, ordnet økonomi, og mange gode venninner hun kan snakke med og søke råd hos. Så hvorfor faller hun hele tida for feil menn? Eller mann, for Ester er ikke den som sper oppmerksomheten sin over mange kandidater. Det er Olof for alle penga, mot alle kritiske innvendinger, egne inkludert. Slik ligner hun utallige mannlige litterære helter før seg, menn som aldri gir opp sitt ensporede korstog for å nedlegge jomfruen de har sett seg ut. Forskjellen er at de oftest lykkes. Ester lykkes ikke, på tross av – eller kanskje selv om – hun oppfører seg slik menn har gjort i generasjon etter generasjon før henne.

«Uten personlig ansvar» er dermed en svært interessant undersøkelse av forelskelsens og kjærlighetens ustelte vesen. Om makt, og avmakt. At Lena Andersson klarer å holde på leserens oppmerksomhet og engasjement sier mye om hennes skrivekunst. Som forrige bok er denne spekket full av gullkorn, små perlende setninger og passasjer som i iskaldt lys dissekerer tanker, ord, følelser. Det er befriende intelligent, mange divisjoner bedre enn det langt meste andre som gis ut under merkelappen «kjærlighetsfortelling». Alt ispedd store mengder humor, ofte i form av sylskarp ironi. Ester er dessuten solid forankret i en konkret geografi, særlig Stockholms gater og utesteder, og i årstidenes gang. Leseren tror på henne og liker henne, selv om analysen i dette tilfellet finner like mange feil hos Ester som hos Olof.

«Rettsstridig forføyning» var god, «Uten personlig ansvar» er enda bedre. Dumt for Ester Nilsson. Topp for alle lesere. På den godvonde måten.