Svenske Steve Sem-Sandberg har på forbilledlig vis hentet fram et av 2. verdenskrigs mer gjemte kapitler i romanen «De utvalgte». FOTO: TIDEN FORLAG

Blåser deg av banen

Noen bøker blåser deg av banen. Svenske Steve Sem-Sandberg er en slik forfatter.

 

ROMAN
Steve Sem-Sandberg
«De utvalgte»
Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Tiden

Ikke fordi han skriver uforglemmelig prosa eller flotter seg med formmessige krumspring. Men fordi han klasker vår nære, ubehagelige historie rett i synet på oss. Slik han gjør det i sin nyeste roman «De utvalgte».

I likhet med hans tidligere roman, «De fattige i Lodz», griper også hans nyeste bok fatt i de mer perifere deler av nazistenes og 2. verdenskrigs historie. Perifert, men ikke mindre oppskakende eller rystende.

Det dreier seg om nazistenes såkalte barneeutanasiprogram, som ble innført overalt i Riket umiddelbart etter maktovertakelsen. Også på den tidligere oppdragelsesanstalten «Spiegelgrund» i Wien. Hit kommer ikke bare alvorlig psykisk og syke barn, men også barn som regnes som «rasemessig degenererte». En av disse er den 13-årige Adrian Ziegler, fra et delvis oppløst, fattig hjem. Det er gjennom Adrians øyne og ører historien om «Spiegelgrund» får sitt oppskakende liv. Tidvis kommer også andre stemmer til orde, fra maktens side. Det vil i dette tilfellet si oversykepleieren Anna Katschenka. Hun er ingen tilhenger av det nye regimet, hun er ikke nazist. Men hun er en beundrer av den mektige overlegen Jekelius, som hjelper henne med å få ansettelse på Spiegelgrund. Og hun innordner seg og er lojal mot sine overordnede og de regler og forskrifter som gjelder på sykehuset. Der legene og sykepleierne med jevne mellomrom kommer og iakttar sine små pasienter for å kunne bestemme hvilke som skal avlives med en gang, og hvilke man kan fortsette å holde under observasjon. Adrian hører til blant de «heldige» som stadig holdes under observasjon. Men han unnslipper ikke de mest bestialske straffer eller de mest smertefulle «behandlinger».

Steve Sem-Sandberg klarer å presentere denne historien i all sin opprørende umenneskelighet, og samtidig gjøre den ubehagelig menneskelig gjenkjennelig. Og dette er kanskje hans største fortjeneste og begavelse som forfatter av historiske romaner. «De utvalgte» framstår ikke som et løsrevet, interessant historisk bilde, men er en intelligent og presis framstilling av hvordan omstendighetene og de politiske vilkårene gjør oss til ofre og gjerningsmenn. Anna Katschenka står ikke fram som et ondt menneske, men som pliktoppfyllende og anstendig, opptatt av å gjøre jobben best mulig. Men konsekvensen er å bli et redskap for et «ondt» regime.

«De utvalgte» er blitt en stor og tykk roman på drøye 550 sider. Den er detaljert i sine beskrivelser av hva de mange barna utsettes for av smertefulle behandlinger og umenneskelige avstraffelser. Det er en vond bok å lese, den tilbyr få pauser og hvilepunkter. De mange barna som beskrives står til gjengjeld fram i all sin kompleksitet, sin uskyld, sin avmakt og smerte. Uten å sentimentalisere klarer Steve Sem-Sandberg å vise fram de forferdelige konsekvensene av et verdisyn der alvorlig syke og psykisk syke barn blir betraktet som interessante eksempler på nevrologiske og fysiologiske defekter, snarere enn levende små mennesker.

Romanen følger Adrian Ziegler også gjennom hans voksne liv, og viser hvordan årene på Spiegelgrund har merket ham for livet. Steve Sem-Sandberg har fortjenstfullt også tatt med utdrag fra rettssaker ført etter krigen, mot de ansvarlige på Spiegelgrund.