Bøker

Bildilla

Tiden går fort, og raskt er vi glemt. Lars Fiske gir en usentimental skildring av bilen og døden.

Dagsavisen anmelder

TEGNESERIE

Lars Fiske

«Automobilfabrikken Fiske»

No Comprendo Press

I bilens private kupé kan vi legge masken fra oss: Her kan man spille musikk så høyt en vil, pille nese og snakke med seg selv. Dette er bilens klare fordel foran kollektiv transport. I disse miljøverntider hvor bilen er i ferd med å få samme status som røyking og ubeskyttet soling, er det nesten vemodig å lese en tegneserie som først og fremst er en kjærlighetserklæring til bilen og dens særegne natur.

«Jeg forsøker bare å tilrane med en plass i familiens bilkrønike når jeg prøver å gjenfortelle alt dette.» Sier den voksne Lars Fiske. Tegneserieromanen «Automobilfabrikken Fiske» er fortellingen om Fiskes farfar, som gjorde en spektakulær klassereise fra små kår på Nordmøre, til direktør og gründer av Norsk Automobilfabrik AS, på Kambo utenfor Moss: Den største satsingen på bilproduksjon i Norge noen sinne. Lars Fiskes far drev også bilfabrikken fram til den ble lagt ned i 1972. Fiskes farmor var heller ikke tapt bak en vogn. Hun blir en av Norges første lastebilsjåfører og kjører chassis, sittende på en trekasse, hele veien fra Moss til Oslo havn.

Bilturen Oslo- Geilo, til familiens storslagne hytteresidens på Geilo, er rammefortellingen i romanen: «Oslo-Geilo, igjen og igjen,» slik det siste kapittelet heter. Menneskene byttes ut, veiene er de samme. Feriestedet på Geilo symboliserer fordums storhet, og en glemt historie. Farfaren bygget hytta, stolene er laget av bil-felger. Med hendene på rattet, og barna i baksetet tenker den voksne Lars Fiske tilbake på slekta. Sårheten ligger i at han aldri fikk faren til å fortelle noe om bilfabrikken og livet der. Som ung mann var han ikke interessert, og når han griper sjansen når faren ligger på det siste, ber moren han om å komme igjen dagen etter. Da er faren død.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tiden er sentral i denne romanen. Den unge Lars Fiske drømmer om at turen Oslo-Geilo bare tar tre minutter når han blir stor: Han ser for seg at han flyr opp i en rakett med åpent tak. Drømmen om den effektive science fiction-fremtiden hos den unge Lars, og den middelaldrende mannens opplevelse av fortiden som brast og ble borte, er en fin kontrast. Den godt voksne Fiske medgir at «Jeg er ikke lenger sikker på at jeg vil fraktes til hytta på 3 minutter.» Veien tilbake til forfedrenes historie er borte, fordi alle som har opplevd den er døde.

Fiske har en egen evne til å blande humor og alvor, sånn som når han beskriver farens tøffe oppvekst der han blir sendt ut i verden som 15-åring, og ett av de første jobboppdragene han får er å skyte en gammel hund. Et sleivspark til vår egen tid finner man også i skildringene av bil-skeptikere i bilens barndom: «Kjøring maa kun finde sted en gang i uken,» og «motorkjørsel er til fare og til skade for den almindelige ferdsel,» er noen av innvendingene. De geometrisk stiliserte tegningene er Fiskes varemerke. De står godt til det korthugde, elegante språket: «Opp fra Hol mot Geilo, pappa bak rattet på familiens Vauxhall Victor.» Fiske gir en usentimental skildring av et tema som både er personlig og preget av sorg.