Tove Nilsen leverer en besk, men kjærlig beretning fra familielivets indre gemakker. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Beskt og kjærlig om familieliv

Tove Nilsen forteller skarpt og hudløst om det hemmelige familielivet bak fasaden. «Konge i snø» er blitt en modig bok om menneskelig skrøpelighet og utholdenhet.

ROMAN

Tove Nilsen

«Konge i snø»

Oktober

 

«Det er julaften, og det må vel gå bra?» Med denne setningen, tung av erindring, åpner Tove Nilsen sin nye roman. Og leseren er allerede hekta, med dyster forventning om familieidyll som sprekker i alle ender. Men ikke denne jula. Fortelleren som er etablert forfatter, skilt og med to voksne døtre skal feire jul med sin gamle far og alt lager seg til. Men minner fra tidligere julaftener lar seg ikke bringe til taushet.

Fortelleren lærte at julaften var årets farligste dag.

Tove Nilsen lener seg nok en gang på sin egen biografi i en roman som er blitt et komplekst, finstemt, sårt og tidvis brutalt portrett av en familie som strever med å vise normalitet utad, men der det indre liv til tider er eksplosivt. Det er forholdet til faren som står i fokus. En mann som beskrives som arbeidshest og festløve, gift med en kvinne som hadde talent for så mye, en huskatt som kunne være både mink og ilder. Og mellom disse to, det ene barnet som nå er forfatter og skriver fram minnene om «alt vi må late som ikke er skjedd».

Det er blitt et kraftfullt brygg, tidvis ubehagelig, men Tove Nilsens kloke og kjærlige blikk på menneskelig svakhet og særhet åpner opp for innsikt og forståelse. Her finnes ikke snev av fordømmelse, men derimot følelse av skam hos den fortellende som ikke ville se sin far som den han var før hun selv var voksen. Men så går hun med på å bli med faren på en reise til det tidligere Øst-Tyskland, til Sachsen, der faren en gang ble født av en tysk kvinne, som snart ble med sin norske ektemann til hans hjemland. Faren vil at datteren skal treffe hans tyske venner og slektninger.

Og reisen blir en fornyelse på flere plan. Hun ser faren i et nytt lys, ser ham i et annet landskap enn det hjemlige, sammen med andre mennesker, som han snakker med på tysk. Selv opplever hun et møte med en mann, som også gir hennes liv en kanskje ny retning.

Denne tysklandsfortellingen gir romanen et ekstra tyngdepunkt, den gir et større perspektiv og en historisk forankring. Et skifte av fokus som tjener fortellingen, også fordi den gir Tove Nilsen mulighet til refleksjon over eget liv, over det å reise, treffe nye mennesker, bygge inn små anekdotiske fortellinger i den store fortellingen.

Tove Nilsen blir bare bedre med årene. Det må ha krevet mot å skrive «Konge i snø», ikke nødvendigvis fordi den er forankret i forfatterens egne erindringer og barndomsbilder, men fordi den så usentimentalt og overbevisende lar taushet og skam fare og viser fram vår skrøpelighet og forvirring, men også vår evne til tilgivelse og overbærenhet.