Roman
Kjersti Annesdatter Skomsvold debuterte for tre år siden med den flisetynne knallsuksessen «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg». I høst leverer hun en murstein på nesten 600 sider om hvordan den veldig tynne debutboka ble til. Et fascinerende prosjekt, med tittelen «Monstermenneske».
Nå er ikke Kjersti Annesdatter Skomsvold den eneste i årets bokhøst som bretter ut sitt eget liv med tilliggende herligheter og bedrøveligheter. I dette tilfelle med vekt på bedrøveligheter, tilsatt mye lettfordøyelig sjarm, selvransakende ironi og tidvis en særdeles raus form for humor. Hun har også dette spesielle skjeve blikket på verden og omgivelsene som gjør det lett å tilgi at hun har brukt så mye papir på å dykke ned i sitt eget ganske unge liv.
Jeg-fortelleren åpner med å fortelle om sitt sengeliggende liv som ME-rammet ung kvinne på et aldershjem. Dette er storartet lesning, til tross for de triste konkrete fakta. Allerede på disse første sidene blir leseren elegant hektet på kroken, og nærmest snurret inn i forfatterens desperat-frydefulle skriveliv. Hun skal bli forfatter, hun skal skrive bok. Før hun har klart det er hun ikke et menneske.
I egne øyne. I leserens øyne er hun menneskelig gjenkjennelig til det plagsomt sårbare på hver eneste side. Det er denne ufiltrerte og insisterende sårbarheten og viljen til utenfrablikket som bærer denne usedvanlige modige, velskrevne og originale beretningen.
Fortelleren kommer seg etter lang tid opp av senga, hun vil bli dataingeniør, hun drar til Trondheim for å studere. Noe skal man bli. Heldigvis blir det Nansenskolen, og etter hvert også Skrivekunstakademi og litteraturstudier. Og hele tida må Kjersti Annesdatter Skomsvold trekke seg tilbake til skrivestolen sin, der hun liker seg best, der debutboka skal vokse fram. Det gjør den, men langsomt.
Denne romanen - som også kan kalles «en fortelling om kunstneren som ung kvinne», eller en beretning om hvordan en roman blir til - bærer alle kjennetegnene til en kompetent forfatter. Det sterke drivet og det brennende uttrykksbehovet er en tydelig undertekst. Det samme er frimodigheten og det nesten unormalt følsomme forholdet til ordene og deres betydning og styrke. Dette er kvaliteter som gjennomsyrer den lange teksten. Som, ja, til tider kan bli for lang og for ordrik, og tidvis også litt trettende og gjentagende.
Likevel hektes man overraskende raskt på kroken, igjen og igjen. Skomsvold byr på seg selv med en raushet som sjarmerer deg i senk. Hun forteller lekent og ledig om forfattere hun møter, de får sine uhildede karakteristikker. Hun henter fram filosofer og forfatteryndlinger, siterer og reflekterer. Det hele blandes med trivielt hverdagsliv, med utflukter med familie og venner, med fester som ikke blir fester fordi fortelleren ikke orker å være til stede, men bare lengter hjem til skrivingen. Redselen for det sosiale, frykten for ikke å strekke til, ikke klare å skrive, ikke klare å leve.
Det hele er både så smertefullt gjenkjennelig, og samtidig så lekent, frimodig og tørrvittig at det er vanskelig ikke å utrope denne romanen til et av høstens høydepunkter.