KORTPROSA
Frøydis Sollid Simonsen
«Hver morgen kryper jeg opp fra havet»
Gyldendal
Allerede noen få sider inn i debutboken til Frøydis Sollid Simonsen aner vi konturene av et forhold som ikke er lenger. Hintene er subtile, men de ligger der og venter, begravd i delikate linjer og dype, rolige avsnitt - som sjøkrabber i dvale. Under overflaten ulmer og bobler det. Forfatter Simonsen selv virker nærmest som en karakter fra en Wes Anderson-film. Hun er taekwondo-mester, bor i København og går på tegneserieskole i Malmö. Hun skriver også svært vakkert, med evolusjonsteori og anvendt biologi som virkemidler. Bakerst i boken gir Simonsen honnør til inspirasjonskildene sine, deriblant Charles Darwin, Dag Olav Hessen, Astronomy Magazine og Britney Spears, et eklektisk bakteppe for en historie som det er overraskende lett å kjenne seg igjen i.
Boka oppfører seg som en spent bue. På bare litt over 80 sider er dette mer en samling lengre dikt enn en roman, og ordene drar og drar. Selv om hovedpersonen dokumenterer tilsynelatende trivielle ting som kaffe om morgenen eller sølvkre på badet, ligger det en underlig patos over det hele. Pilen skytes aldri, men historien får allikevel en fin forløsning.
De innledende hintene til Simonsen viser seg å stemme, ettersom forholdet tar slutt. Hovedpersonen leser til eksamen, tilsynelatende i biologi, og timene på lesesalen strekker seg flatt utover. Boken er bygget opp med avsnitt i varierende lengde på hver side, noen bare et par setninger lange, og man får inntrykk av at boken er skrevet slik i rykk og napp - og senere satt sammen. Her er det enkle refleksjoner rundt ting som sjøstjerner og hvaler, og ikke minst geiter i øregangene - tragus og antitragus er navnet på de to klumpene som beskytter hulen som fører lyd inn i hjernen, tragus betyr også geit på gresk. Dette kunne muligens blitt overflødig, men det fungerer. Hovedpersonen forsøker å finne noe logisk og håndfast i det hele. Hun tyr til biologien for kalde fakta - sånn er det, slik er vi bygget opp - men ingen form for pensumbok kan fortelle eksakt hvor lenge man kommer til å ha hjertesorg. Det er ingen graf på ulykke eller lykke, og det finnes ikke et målebeger som kan fylles opp med tårer - som så kan leveres inn til sjekk hos legen mot beskjeden «gratulerer, kvoten er nådd, du er nå kurert».
Simonsen er ikke den første som benytter seg av biologiens referanseramme som utgangspunkt for historiefortelling. Den tyske forfatteren Judith Schalansky ga tidligere i år ut «Sjiraffens hals» og også denne omhandlet biologi og kjærlighet. Her var imidlertid hovedpersonen en heller tverr og vanskelig lærerinne med blodig tro på naturlig seleksjon hos sine elever - og en heller overraskende forelskelse i en av jentene. Også Simonsen henviser til sjiraffens hals. Hun skriver at grunnen til den imponerende lengden muligens er for at de skal slå hodene mot hverandre. Sjiraffene sloss for å finne en partner, lik alle andre dyr - og enkelte mennesker. Genene skal videreføres, og denne kampen er livets viktigste, men: «(...) i giraffhalsens tilfelle har seksuell seleksjon vunnet over naturlig seleksjon, og på grunn av den lange avstanden mellom hjerte og hjerne har giraffen det høyeste blodtrykket av alle pattedyr. Oh the things we do for love».
«Hver morgen kryper jeg opp fra havet» er ikke en tradisjonell roman og burde heller ikke leses deretter. Simonsen har laget en samling med små, kloke formuleringer, som blir hengende igjen etter gjennomlesing. Formuleringer som balanserer på grensen til banalitet, men aldri vakler over på feil side, formuleringer som: «Ting skifter. Ting bytter side. Ting går ikke som vi håpet.» Jeg på min side, håper Simonsen fortsetter å skrive.