Ari Behn: Infernalsk irriterende

KORTPROSA

Ari Behn

«Inferno»

Juritzen forlag

Det viktigste først: Ari Behn kan skrive. Han har vist det før, i tidligere bøker, som selv om de har vært ujevne, innimellom også har bydd på fine språklige bilder, originale settinger og interessante synsvinkler. I korte glimt er han inne på noe også nå, i sin nye bok med tekst og malerier, kalt «Inferno».

Dernest: Det er ingen tvil om at stor litteratur kan fødes av ditto livskriser. Av sykdom og død, kjærlighetssorg og identitetssøken. Svenske August Strindberg skriver i sin selvbiografiske «Inferno» (1897) om nevroser og forfølgelsesvanvidd. Den italienske nasjonalskalden Dante lar alt håp fare i første del av «Den guddommelige komedie», «Inferno» (1308-21), og peiser på med historier om glupsk grådighet, hevn og vold og hyklersk forræderi. Målet er guddommelig kjærlighet, og tilsvarende kunst.

Les også: Ari Behn går til Juritzen med kontrakt på sju bøker

Men hva er Ari Behns mål med «Inferno»? Hvorfor gi ut det forlaget kaller en «roman med malerier», bestående av korte tekstfragmenter og rundt femti avfotograferinger av fargerike bilder malt av forfatteren selv? Og hvorfor. Er den skrevet. I så korte. Setninger? Det er. En smule. Irriterende. Å lese.

Det viktigste svaret synes å være terapi. Selvterapi. «Inferno» er blygselsløst selvbiografisk. Tekstens «jeg» – pronomenet innleder nesten annenhver setning – står i en livskrise. Det er slutt mellom ham og prinsessa, selv om verden ennå ikke har fått vite det. Dessuten skranter helsa. Han har en betennelse i øret, muligens forårsaket av foreldrenes skepsis til konvensjonell medisin da han vokste opp. Opereres for dette, i en komplisert prosedyre. Sliter uansett minst like mye med psyken. Får en slags anfall, kanskje kraftig panikkangst, og går rundt og føler at hele kroppen verker. Noe som kan hjelpe, er å skrive og å male.

Så han skriver og maler. Selv om han sier han ikke kan. Korte, repetitive setninger, fordelt utover korte tekststykker per store, hvite bokside. «Jeg finner ingen ro. Jeg kan ikke skrive. Jeg kan ikke male. [ ...] Jeg skjelver. jeg har vondt. Det gror. Det er ingen meditasjon som fungerer. Point of No Return. Hvorfor er det blitt slik? Fordi du hele tiden kjenner etter, leser av symptomer. Det må du slutte med. I panikk. Det er tilstanden du befinner deg i. La det være slik. Du har panikk. Du klarer deg. Du må bare stå i dette. Det går over. [ ...] La alt fare. Neglisjere mine kroppslige plager. Gjøre andre ting. Ikke sant. Muligens, kanskje ikke. Ambivalens. Meditasjon. Ryggen verker. Hodet verker. Armene verker». Og så videre. Og. Så. Videre.

[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]

De korte, stakkato setninger er selvsagt tenkt som et virkemiddel, for å vise fram tankekaos og indre gnål. Problemet er imidlertid at gnålet kommer i stedet for det Ari Behn altså egentlig kan, nemlig skape noe litt mer originalt. Noen nye språklige bilder, uventede sammenstillinger, noe litt mindre klisjéfylt enn «Døden? Er du her?» Jeg leser og leser, kikker på maleriene og leser om igjen, og tenker at dette er bortkasta talent. Her sitter forfatteren, som altså har større evner, egentlig på gull: En stor livssmerte kan endelig kombineres med en begynnende vilje til ærlighet om og overfor seg selv, i kunsten som i livet. Posøren er avkledd, men også fristilt. Han kan begynne på ny. Og så skusles gullet bort på denne gråsteinen av en «roman», på et slags uferdig dagboksnotat, illustrert med sinnamalerier fylte av fort skisserte ansikter med gråtemunn og tilfeldige Alice-i-eventyrland-kaniner.

Det er lov å være dramatisk. Svulstig og grandios, jålete og «unorsk». Kjør på! Men det er også lov – faktisk anbefalt – å jobbe ordentlig med tekstene før publisering. En skikkelig fortelling, ønsker jeg meg i neste bok, med ordentlige setninger og karakterer som hører til i plottet. Men det haster ikke, bruk gjerne tida. Og tanken. Kom an, Ari, jeg vet du kan!

Les også: – Peter Pyntelig var datidens Ari Behn