Berit Hedemann (f. 1949) gjør en sterk skjønnlitterær debut med «All min forakt» FOTO: GYLDENDAL/JULE PIKE

Århundrets kjærlighetssaga i Norge 2014

Fresende sint, sårt oppgitt og intelligent følelsesdissekerende debutroman om voksen kvinne som faller for en uforbederlig løgnhals av en drukkenbolt. Hva driver sånne folk?

Bøker

ROMAN

Berit Hedemann

«All min forakt. 
En kjærlighets historie»

Gyldendal

 

Hun er 55 år og redd for å bli lurt. Likevel lar hun seg lure. Bestorme, av en mann. En alkoholisert musiker, som er like kjent for sine damehistorier som sin sjangersprengende musikk. En mann som kjøper valmuer til alle anledninger, som betaler femretters middager på byens beste restauranter. Som er den aller første som sier at hun trenger å bli dyrket. Og gjør det, på sitt vis.

«Jeg har aldri vært utsatt for noe som ligner. Jeg er jo norsk», skriver hovedpersonen og jeg-fortelleren i Berit Hedemanns fine debutroman lakonisk. Så hun nyter. Litt. Samtidig som hun forstår at dette umulig kan vare. Det er for godt til å være sant. Noe det så absolutt og helt definitivt er. Alkoholikeren drikker. Sjarmøren slutter ikke å nedlegger sine damer. Løgneren farer med løgn. Konstant og hele tida, uforbederlig forutsigbart.

 

«All min forakt» er en roman som utforsker et forhold ingen andre enn de to involverte ser verdien av. «En kjærlighets historie», lyder undertittelen - merk mellomrommet mellom kjærlighet og historie. Dette er ikke noe trivelig rosenrødt eventyr. Som tittelen røper, er det en fortelling om forakt. Selvforakt, ikke minst. «Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?» undrer den kvinnelige hovedpersonen. Lenge er svaret uavklart.

Det uavklarte er romanens styrke. Jeg-fortelleren er ikke dum. Hun har både klarsyn og selvinnsikt, livserfaring og kunnskap. Likevel faller hun. Likevel tror hun - som ulykkelig elskende i alle historiske epoker før henne - at hun kan forandre sin utkårede. At kjærligheten er sterk nok til det. Og viljen. Selv om hun innerst inne nok tviler, og forakter seg selv for ikke å handle i tråd med tvilen. Selv om hun forakter sin utkårede. Å elske er ikke det samme som å beundre.

Å elske er heller ikke forklarbart for andre. Hovedpersonen har en venninne som prøver å snakke henne til fornuft, å komme seg vekk mens hun kan. Leseren har lyst til å gjøre det samme. Slik ligner «All min forakt» svenske Lena Anderssons Augustprisvinnende roman «Rettsstridig forføyning»: Den gjør leseren til observatør av et forhold der alt hun brenner etter, er å rope til den kvinnelige hovedpersonen at «nå må du sørenmeg ta deg sammen og komme deg til helgoland VEKK fra den taperen!!!» Uten at det virker, åpenbart.

Hedemann skriver seg dessuten svært tett opp mot «Århundrets kjærlighetssaga», svenskfinske Märta Tikkanens klassiske roman om alkoholisme, kjærlighet, kunst og sjalusi. Det er et vågalt trekk, men fungerer fint i samspill med andre referanser og observasjoner. Hun veksler mellom lengre passasjer på et par sider, og korte observasjoner på kun en setning. «Har vi ansvar for det vi bare aner?»

Teksten problematiserer hele tida sin status som tekst, som fortelling med begynnelse, midte og slutt som til slutt leder fram mot en Sannhet, stort sett interessant og elegant gjennomført. «Hva er forskjellen på historiefortelling og løgn», spør fortelleren, og bruker tid på svaret.

Boka har sine skjønnhetsfeil. Den kunne med fordel vært en del strammere, mindre gjentakende. Men akkurat idet irritasjonen over det begynner på bli tydelig, dempes den av fortellerens foraktfulle selvinnsikt: «Det er forskjell på en god historie og virkeligheten. Og dette er blitt en irriterende historie uten framdrift, uten mening. En historie blir kjedeligere hver gang noe gjentar seg, følelsene blir svakere. Men i virkeligheten blir følelsene sterkere for hver gjentakelse. Ellers hadde ingen kunnet myrde». Repetisjon som virkemiddel er kanskje ikke overdrevent vellykket, men det er der i hvert fall med vilje.

«All min forakt» er ikke akkurat noen feelgoodroman. Den er interessant, men også irriterende å lese om folk som velger løgnen. Heldigvis har den også sine muntre glimt, bitterbeske skråblikk på «mindfulnesshælvetet» og mannlig galanteri på norsk vis. Den er fint skrevet, med klar bevissthet rundt klisjeer som virkemiddel. Summen er en langt over snittet vellykket debutroman.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no