Emily St.John Mandel. FOTO: FONT FORLAG

Apokalypse for alle

Svært vellykket, genuint original fortelling om kunst, kjærlighet og sivilisasjon i tida før og etter den virkelig store katastrofen.

 

ROMAN

Emily St. John Mandel

«Fordi overlevelse ikke er nok»

Font forlag

Oversatt av Kirsti Vogt

En berømt, aldrende skuespiller faller om på scenen idet hans spiller Kong Lear i Shakespeare-stykket med samme navn. En ung mann, tidligere paparazzi og kjendisjournalist som nå utdanner seg til ambulansearbeider, stormer på scenen for å utføre hjerte-lunge-redning. Men han kommer for seint. Skuespilleren dør.

Samme kveld, mens snøen laver ned over Toronto i Canada, fylles mediene av stadig flere rapporter om mennesker som blir alvorlig syke, svært akutt, og dør av influensalignende sykdom få timer etter symptomene først viste seg. Sykdommen ser ut til å være ekstremt smittsom.

Slik starter canadiske Emily St. John Mandels roman «Station Eleven», som på norsk har fått tittelen «Fordi overlevelse ikke er nok». Boka var nominert til en rekke priser for engelskspråklig litteratur da den kom i 2014, og vant flere. Det er lett å forstå hvorfor. Den er godt, tilsynelatende enkelt skrevet, og mesterlig komponert. Forfatteren får det til å se lett ut å holde styr på en lang rekke personer og deres innbyrdes forbindelser, over nesten like mange tidsplan, med talløse referanser til litteratur, kunst, og samtidsfenomener.

I Amerika ble «Fordi overlevelse ...» klassifisert som science fiction. Men romanen unndrar den seg en så enkel kategorisering. Den har definitivt dystopiske elementer, for sykdommen leseren hører om i første kapittel, utsletter kjapt nesten alle menneskene på hele jorda, og med dem kunnskapen og arbeidsskaren til å holde i gang et moderne samfunn. Samtidig er den ingen ren dystopi. Emily St. John Mandel vier minst like mye tid til å beskrive livet før katastrofen som tida etter. Hun er opptatt av båndene mellom mennesker. Av røtter: «Du vet hvor jeg kommer fra,» sa han, og hun forsto hva han mente».

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Uten å hamre for hardt, viser forfatteren fram alle de små og store tingene vi nesten alltid tar for gitt. Alle institusjonene, all sivilisasjonen, som holdes oppe av teknologi, av arbeidskraft, av kunnskap. Alt fra innlagt vann til mobiltelefoni, via antibiotika og muligheten for å fly. «[Han] tenkte ofte på hvor menneskelig storbyen var, hvor menneskelig alt var. Vi beklaget oss over hvor upersonlig den moderne verden var, men det var løgn, syntes han nå, den hadde aldri vært upersonlig i det hele tatt. Det hadde alltid eksistert en enorm, skjør infrastruktur av mennesker som arbeidet ubemerket rundt oss, og når folk slutter å gå på jobb, går hele systemet gradvis i stå og stopper opp».

De få overlevende finner seg selv hensatt til en førindustriell epoke. De har minner om moderne bekvemmeligheter, men mangler evnene til å gjenskape dem. «Ingen av de eldre symfonimedlemmene visste noe særlig om naturvitenskap, noe som oppriktig talt var til å bli gal av med tanke på hvor mye tid disse menneskene hadde hatt til å slå opp ting på Internett før verden gikk under», tenker en av dem som var barn før katastrofen og tenåring nå, åpenbart irritert. Tankevekkende, og definitivt morsomt.

«Symfonien» er en teatertrupp som etter at det verste og mest voldelige kaoset har lagt seg reiser rundt og spiller Shakespeare for andre overlevende. Det sier noe om denne romanens humanistiske prosjekt. Den insisterer menneskets skaperkraft og grunnleggende godhet, også i møtet med elendighet, inkludert skumle religiøse fanatikere. Å gjøre en så sivilisasjonsdissekerende leksjon så positivt oppløftende, er en bragd i seg selv.

Anmeldelsen er basert på den engelskspråklige originalen. Den norske oversettelsen er ikke vurdert.