Anna Burns «Melkemannen»: En nord-irsk knyttneve

«Melkemannen» skildrer hvordan 1970-tallets «trøbbel» i Nord-Irland trøbler det skikkelig til for en ung kvinnes kjærlighetsliv, egentlig liv generelt. Det overraskende er hvor relevant Anna Burns knallsterke roman føles også for vår tid.

Anmeldelse: Roman
Anna Burns «Melkemannen»
Oversatt av Kirsti Vogt, Oktober forlag

(Anmeldelse under bildet)

Den nordirske forfatteren Anna Burns (f. 1962). Foto: Oktober forlag
 

Da nordirske Anna Burns ble tildelt den prestisjetunge Bookerprisen for «Melkemannen» i 2018, spredde det seg kjapt en slags oppfatning om at dette er en «vanskelig» roman, altfor «komplisert» og «rar» for «vanlige lesere». Så feil kan ryktet ta!

I Kirsti Vogts gode norske oversettelse er det i hvert fall ingenting å frykte, for denne romanen er en skikkelig lesefest. Man trenger bare litt tid, for boka er tettskrevet og ganske lang. Dessuten en avslappet holdning til at ingen i boka har vanlige navn. Folk omtales kun etter relasjon, som «tredjesvoger», eller posisjon, som «læreren», og et par ting som virker uklare i starten, blir tydeligere få sider senere.

Hovedpersonen, alias «mellomsøster», er også navnløs. Hun forteller i førsteperson om noen dramatiske måneder da hun var atten år. Det var på slutten av 1970-tallet, i en heller ikke navngitt nordirsk by. Idet hun skriver er hun tydelig eldre, refleksjoner rundt hvordan det var å være ung, sårbar og usikker, oppdratt i et ekstremt paranoid, sneversynt miljø, mens hele byen og landet står midt i en voldsom voldelig konflikt.

Mellomsøster har et problem. Faktisk flere. Det første, som viser seg større enn hun ante, at hun liker å gå mens hun leser. Hun leser kun bøker fra 1800-tallet og eldre, for hun liker ikke 1900-tallet, og hun begynner gjerne bakerst i boka. Slik slipper hun uventede krumspring underveis i fortellingen. Slik får hun kontroll og makt over i hvert fall en liten ting i livet sitt. Siden hun ser ned i boka i stedet for rundt seg når hun går, slipper hun dessuten å forholde seg til alt rundt seg. Slipper å snakke, se, delta. Folk liker det ikke.

Det andre problemet hennes er han alle kaller melkemannen. Han er en mektig og fryktet figur i lokalmiljøet, høyt på strå i den paramilitære gruppa som kontrollerer den katolske bydelen hovedpersonen tilhører. Nå har han lagt sin elsk på henne, selv om hun allerede er i et slags forhold til en kanskje-kjæreste. Melkemannen dukker plutselig opp overalt, og antyder at hun bør være hans.

Hun hater det. Får helt noia. Føler seg angrepet selv om han holder fysisk avstand, men «som attenåring hadde jeg ikke noen ordentlig forståelse for hvilke framgangsmåter som utgjorde overtramp. Jeg hadde en fornemmelse mot dem, en intuisjon, en følelse av motvilje mot enkelte situasjoner og enkelte mennesker, men jeg visste ikke at intuisjon og motvilje telte, visste ikke at jeg hadde rett til ikke å like». En glitrende, ekstremt gjenkjennelig oppsummering av hvordan unge kvinner gjennom alle epoker har erfart at menn tar det de vil ha, og man blir sittende igjen med kun skammen. I hvert fall før – og kanskje etter? – #metoo,

«Melkemannen» er dermed en roman om makt. På så mange plan. Menns maktkamp og kamper om plasser i hierarkiet. Kjønnsmakt. Konvensjonenes makt. Særlig det. Den ekstreme kampen for å passe inn, og hvor stressa alle blir om man ikke kjemper den. Hovedpersonen påvirkes ekstremt negativt av melkemannen og ryktene som straks sprer seg om at hun er elskerinnen hans. Hun klarer likevel å holde på en trassig kjerne av motstand. Bukker ikke under selv om alle tror på ryktene. Selv om det koster.

Fra ståstedet mange år senere klarer hun å sette ord på hvor paranoide alle er, hvor redde for å skille seg ut. Hvordan de tar dårlige valg i et forsøk på å beskytte seg, ikke minst i kjærlighet. Hvor farlig ærlighet og åpenhet kan oppleves i et slikt samfunn, og hvor formativt det er å leve med kald taushet. «Hva om vi finner håp [...]; hva om vi gjør det, blir opplært til det, og så, helt uten videre, blir lyset slukka eller revet vekk? Det var derfor det ikke ble så mange lysende mennesker i omgivelser som i overveldende grad besto av frykt og sorg».

Romanen skildrer på ekstremt fascinerende vis hvordan det er å leve midt i en pågående borgerkrig, det man med en klassisk irsk-britisk eufemisme kalte «trøbbelet»: «Det var mat og drikke. Riktig smør. Feil smør. Troskapens te. Svikets te. Det var «våre butikker» og «deres butikker». [...] Hvordan du uttalte bokstaven h. Det var det at hver gang du dro et sted, hver gang du gjorde noe, var det en politisk ytring, selv om du ikke ville det skulle være det».

«Det store syttitallshatet», kaller hun det, og skildrer den store daglige innsatsen alle legger ned for å unngå å kjenne, virkelig føle på, maktesløshet, urettferdighet, redsel. Hvordan alle spionerer på alle – i tillegg til at det gjemmer seg faktiske overvåkingsagenter med kamera overalt.

Det lyder alvorlig, og er det også. Men «Melkemannen» også en morsom roman, i hvert fall om man liker svart humor. Her blir folk og typer tatt skikkelig på kornet, skildret med humoristisk varme.

At hovedpersonen liker 1800-tallsklassikere, smitter også over på språket og fortellerteknikken, på den nesten-muntlige stilen der lange innskutte anekdoter dukker opp for å forklare bakgrunn nok til å forstå neste poeng i den historien hun egentlig holdt på med.

Allerede fra første setning vet leseren dessuten at melkemannen kommer til å dø. «Melkemannen» ender med en forsiktig optimisme, en påminning om at det fins håp, om enn skjørt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet av Anna Burns. Foto: Oktober

Forfatteren Anna Burns personlige historie er like håpefull. I romanens etterord takker hun organisasjoner som hjelper med gratis mat og hjelp til å betale husleia, rettssystemet som hjalp henne bevare trygda som britiske nav ville kutte. Jeg skulle gjerne arrangert en fest for alle som støtter meg, skriver hun, men har dessverre ikke råd. Etter en mislykka ryggoperasjon lever Burns med voldsomme nervesmerter, og har ikke kunnet jobbe så mye.

Den økonomiske situasjonen hennes endret seg drastisk da hun vant Bookerprisen. Ikke bare er prisen i seg selv på 50.000 pund, den driver også salgstallene høyt i værs. «Jeg skal endelig betale gjelda mi!» jublet Burns til BBC da hun dagen etter prisutdelingen ble spurt om hva hun skulle bruke pengene på. Det er nesten grunn nok til å kjøpe boka, bare det, hvis det ikke holder at den er strålende.