Anmeldelse: Ingvar Ambjørnsens nye Elling-bok: «Yoko Ono er en sjarlatan»: Årets blogger

BOK

Ingvar Ambjørnsen

«Yoko Ono er en sjarlatan»

Cappelen Damm

Ingvar Ambjørnsen kom i vår med romanen «Ingen kan hjelpe meg». Som var Ellings analyse av Michel Houellebecqs «Lanzarote», litteraturkritikk med helt nye sider, men mest et kjærkomment nytt møte med en gammel kjenning. For hans beste venner hadde Elling allerede vært hjertelig tilbake i flere år. I en rekke blogginnlegg, også framført på turne med forfatteren selv. Nå er mange av disse samlet i bokform. Etter at denne boka var ferdig har Elling fortsatt sine aktiviteter på Facebook-gruppen «Ellingnytt», der han nylig la ut er sarkastisk innlegg om holdningene til smittevern etter oppblomstringen på sensommeren. Han har dessuten nettopp publisert et dikt om Bertheussen-saken.

Les også: Elling møter Houellebecq i bok av Ingvar Ambjørnsen

I disse bloggene møter vi alle sider av Ellings forunderlige verden. Tilbakeblikk på årene med mor, savnet av Kjell Bjarne, hans nye liv i sokkelleiligheten på Grefsen, og beundringen for Gro Harlem Brundtland. I den sistnevnte forbindelsen kommer en morsom, men overbevisende tirade mot Hans Olav Lahlums biografi om Reiulf Steen, med sine antydninger om et forhold mellom Steen og Brundtland. I et avsluttende kapittel om karantenetida savner han Gros myndige ledelse av landet det siste halvåret.

Mange av kapitlene er engasjerte innlegg i forskjellige aktuelle samfunnsspørsmål. Noen ganger kan det oppstå en mistanke at det er Ingvar Ambjørnsen selv som skriver ned sine meninger, men sånt skal vi som kjent være veldig forsiktige med å tro.

Ellers har Elling ofte lest noe pussig i avisene, og tar disse nyhetsmeldingene videre på sine egne ville veier. Innlegget som har gitt boka tittel er et ondsinnet angrep på Yoko Ono, hennes rolle i splittelsen i The Beatles, og det Elling mener er hennes manglende kunstneriske talent.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Omslaget på «Yoko Ono er en sjarlatan»

Les også: Skriver om onkelen som døde på flukt

Noen kapitler kunne vært hentet ut fra hovedfortellingene i de seks romanene om Elling. Spesielt «Fiskepudding i hvit saus», en erindring om en gang hans mor skulle gjøre ekstra stas på middagen, og serverte reker i sausen. Det skulle hun ikke ha gjort! Dette leser vi med den spesielle kombinasjonen av fornøyelse og medlidenhet som er blitt Elling-fortellingenes fremste særmerke. Igjen blir vi så uendelig fulle av sympati for mora hans, for hva hun gikk gjennom i alle disse årene.

Til å være en mann som lever et nøkternt liv i matveien har Elling veldig mange meninger om hva han spiser. Mye handler om mat i denne boka. Her er entusiastiske forsvar for utrydningstruede ingredienser som lever og poteter, og enda en gang vender han tilbake til årene med mor, som til hans store misnøye satte «ekte smør» på bordet når hun hadde gjester, i stedet for margarinen de ellers nøyde seg med, og Elling foretrakk. Som sagt, hun hadde det ikke lett. Jeg får lyst til å høre mer om hvordan dette var fra hennes perspektiv.

Les også: Bokanmeldelse: Lars Saabye Christensen: «Min kinesiske farmor»: Fint om farmors reise

Elling treffer igjen en gammel nabo, og blir invitert tilbake til drabantbyen på kaffe og kaker. Dette kapittelet, «Vemod og rasisme», er bokas lengste, og fortsetter med harde utfall mot selvhjelpslitteraturen, som Elling har vendt ryggen, med en erkjennelse som setter livet hans på spissen: «Først da jeg ga meg selv opp, senket freden seg i meg.» Om dette kunne han ha skrevet en hel bok, melder han. Han har vel egentlig gjort det allerede.

Sånn teknisk litteraturkritisk kunne man filosofert over at disse bloggtekstene er skrevet av Elling i visshet om at de vil bli lest av omverdenen, mens det egentlig ikke er et premiss for det som er skrevet ned før. Dette forandrer imidlertid ingen ting. «Elling eier ingen skam, han forteller det akkurat som det er», sa Ambjørnsen i et intervju her i avisa i vår, altså også uten hensyn til om noen hører etter eller ikke.

Les også: Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgård: «Morgenstjernen»: Død, hvor er din brodd?

Eller, er det ikke så enkelt? Elling har hengt seg opp i den alminnelige oppfatningen om at det 8. budet heter «Du skal ikke lyve». Han minner om at det egentlig står skrevet at «Du skal ikke tale usant om din neste». Løgnen mener han er en livsnødvendighet, også for det gode mennesket, både livsløgnene og hvite løgner. Livet ville vært uutholdelig hvis alle skulle sagt akkurat hva de mener om alt og alle. Men Elling har vel ikke selv vært den mest fintfølende når det kommer til å lufte sine synspunkter?

En av høydepunktene i boka heter «Den årlige juleturneen», der Elling fantaserer om være jazzsaksofonist som gjenforener den gamle trioen og reiser rundt i landet, først og fremst av egeninteresse, men også for å glede andre som kunne ha lyst til høre på. Sånn er Ellings blogger også, med en skriveglede som er til å ta og føle på, men også til stor fryd for mange andre.