Bøker

Anmeldelse: «En ballade om sangfugler og slanger»: Suzanne Collins leverer til «Hunger Games»-fansen

Livet i Panem er minst like mørkt, men mye mindre glamorøst, idet leseren tas med to generasjoner tilbake, i en bok som forklarer Dødslekenes og den blodtørstige President Snows bakgrunn.

ROMAN

Suzanne Collins

«En ballade om sangfugler og slanger»

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Gyldendal forlag

Amerikanske Suzanne Collins Hunger Games-trilogi, på norsk kalt Dødslekene-trilogien, kom ut mellom 2008 og 2010. De dystopiske bøkene solgte i mange millioner eksemplarer verden over, og har allerede rukket å bli klassikere innen ungdomslitteraturen.

This combination of images released by Scholastic shows the cover image for "The Ballad of Songbirds and Snakes," by Suzanne Collins, left, and a portrait of Collins. The "Hunger Games" novel will be released on May 19. (Scholastic via AP, left, Todd Plitt/Scholastic via AP)

Suzanne Collins og bokas engelske omslag. Foto: NTB scanpix

Fire svært populære Hunger Games-filmer med Jennifer Lawrence i hovedrollen som helten Katniss Everdeen, tributten som vinner to Dødsleker og til slutt styrter president Snow i et voldelig opprør, hjalp også på klassikerstatusen, med gode kritikker og svært solide seertall på kino. I filmkvartetten spilte Donald Sutherland rollen som den rosefikserte Snow.

Nå har Suzanne Collins skrevet en såkalt prequel, altså forløper, til trilogien. Handlingen er lagt til det samme universet som Dødslek-trilogien, men 64 år tidligere. Hovedpersonen vi følger er Coriolanus Snow, en mann vi vet kommer til å bli den onde, blodtørstige, maktgale presidenten av Panem, helt til Katniss Everdeen tar affære i tredje bind.

Idet leseren møter Coriolanus i «En ballade om sangfugler og slanger», er han imidlertid bare 18 år, en fattig og frustrert avgangselev på eliteskolen Akademiet. Far og mor er døde, Coriolanus bor sammen med en småsenil bestemor og kusinen Tigris (også kjent fra trilogien), i en leilighet de ikke har råd til. De spiser kål og poteter, og mangler klær og annet utstyr.

Les også: Dagsavisens boksider

Ti år har gått siden opprørene mot makta i Capitol ble slått ned, og Capitol er fremdeles en sønderbombet og ganske fattigslig by, full av krigstraumatiserte innbyggere med den langvarige beleiringen rimelig friskt i minnet. Noen oppkomlinger har skodd seg på krigen, andre familier, som Snows, har tapt på den. Uansett må folk aldri glemme hvem som vant krigen, mener Capitol, som har innstiftet Dødslekene med det formålet.

Til de tiende Dødslekene skal hver av de 24 tributtene, altså dødslekdeltakerne, fra de tolv nummererte taperdistriktene rundt Capitol for første gang få en mentor. Mentorene er ikke tidligere vinnere, men elever ved Akademiet. En av dem er Coriolanus. Han ønsker desperat at hans tributt skal vinne, siden han da kan få stipend til universitetet.

Les mer: «En ballade om sangfugler og slanger» skal også bli film

Dødslekene 64 år før Katniss er imidlertid svært forskjellig fra den gjennomregisserte, teknologitunge underholdningsmaskinen som lesere og filmseere kjenner fra trilogien. Tributtene hentes i en godsvogn og dumpes i et apebur i dyrehagen. Arenaen er en konkret arena, et slags romersk amfiteater med tribuner og korridorer, der tributtene like gjerne dør av sult og utmattelse som av oppfinnsomme, TV-vennlige drap. Her er få kameraer og like få mikrofoner, og generelt få grunner til å følge med på direktesendingene. Dødslekene er bare groteske og trasige, ikke noe mange ønsker å utsette seg for via TV-ruta.

Det skal komme til å endre seg. Mentorordningen er første steg, og i løpet av de tiende lekene innføres også flere andre nyvinninger, som muligheten til å vedde på tributtene, og sponse dem via mentoren. «En ballade...» er dermed en innføring i Dødslekenes historie, en forklaring på hvordan og hvorfor de ble til de lekene Katniss deltar i 64 år senere.

Les også: Hvorfor er superheltinner alltid så voldsomt sexy på film?

Coriolanus Snow ønsker desperat å vinne. Han blir voldsomt skuffa når han tildeles en tributt fra Distrikt 12, det samme som Katniss. Hun heter Lucy Grey, er underernært og svak, neppe i stand til å nedkjempe sterke gutter med våpen. Men Lucy Grey har tæl, og hun kan synge. Coriolanus forstår at det er talenter som kan brukes. Sammen tilfører de Dødslekene det første strøket av show og glamour som siden skal bli så sentralt.

Dessuten romantikk. I hvert fall av skjermen, i denne lavteknologiske posttraumatiske tida. Kan det bli til noe mellom Coriolanus Snow og Lucy Grey? Den som leser får se. Den som leser vil dessuten kunne glede seg over dem mange båndene mellom Lucy Grey og Katniss Everdeen, særlig gjennom flere av sangene som ble gjort kjent i filmene.

Les også: I denne boka sprer pandemien seg raskt, mens klovnen av en amerikansk president gjør fint lite. Lyder det kjent?

Problemet er Coriolanus Snow. På ett plan er det interessant at Suzanne Collins valgte akkurat ham som hovedperson, slik Margaret Atwood valgte å skrive om Tante Lydia, altså en av de ondeste skurkene i «The Handmaids Tale» / «Tjenerinnens beretning» fra 1985 da hun i fjor høst ga ut prequelen «The Testaments» / «Gileads døtre». Har man lest Dødsleker-trilogien først, vet man allerede at Coriolanus Snow kommer til å bli ordentlig ond. Har man ikke, gir prequelen lite mening totalt. Uansett er spørsmålet: Går det an å heie på Snow?

Les også: Gileads døtre er svært underholdende, mener Dagsavisens anmelder (D+) 

Ett av grepene som gjør Dødsleker-trilogien så sterk, er at den fortelles i førsteperson. Leseren får kikke inn i Katniss hode, i hennes tanker og følelser, drømmer og traumer, og følge henne mens hun ødelegges mer og mer. Det er ingen vakker fortelling selv om Katniss er en helt, for hun skades så tydelig av alt hun opplever. Budskapet er klart: Kampen koster.

Teksten fortsetter under bildet av Liam Hemsworth, Sam Clafin, Evan Ross and Jennifer Lawrence fra filmen «The Hunger Games: Mockingjay - part 2».      Foto: NTB Scanpix

This photo provided by Lionsgate shows, Liam Hemsworth, left, as Gale Hawthorne, Sam Clafin, back left, as Finnick Odair, Evan Ross, back right, as Messalia, and Jennifer Lawrence, right, as Katniss Everdeen, in the film, "The Hunger Games: Mockingjay - Part 2."  Older kids can enjoy Lionsgate films free on its YouTube channel, with the dystopian films “The Hunger Games.”  (Murray Close/Lionsgate via AP)

Coriolanus Snow følges på større avstand, i tredjeperson skildret av en allvitende, nøytral forteller. Tributten Lucy Grey er lett å elske og heie på, men hun filtreres gjennom Snows begrensede, selvsentrerte blikk, blir aldri så nær og mangedimensjonal at hun virkelig engasjerer.

En tilsynelatende gjennomført moralsk og heroisk studiekamerat av Snow lider samme skjebne, og forblir like flat. Så også de mindre sentrale karakterer. Suzanne Collins har alltid vært bedre på skildringer av miljøer og detaljer som klær og mat enn på generell skrivekunst – valget av synsvinkel gjør begrensningene hennes som forfatter enda tydeligere.

«En ballade...» er underholdende nok, og tilbyr den spenningen Hunger Games-fans forventer. Her er mange drap, mange dødsfall, og mange snurrige figurer generelt. Det hele er minst like mørkt som trilogien, ikke minst siden glamouren og den detaljerte oppfinnsomheten som ga lys og glede gjennom ekstravagante antrekk og dekadente detaljer der, mangler her.

Fansen vil kunne glede seg over det «En ballade....» tilføyer av betraktninger om makt, kontroll og strid, dens stillingstagen i det evige spørsmålet «født sånn eller blitt sånn». Men som frittstående roman fungerer den dårligere.

Mer fra Dagsavisen