Anmeldelse Deborah Levy: Om å bli påkjørt i Abbey Road. To ganger

ROMAN

Deborah Levy

«Mannen som så alt»

Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Solum Bokvennen

Hva slags forbindelse er det mellom historien og det enkelte menneskes liv? Det er noe jeg tenke på med jevne mellomrom. Det er jo slik at den etablerte historien om Norge – eller verden – så og si foregår et annet sted eller over hodene våre, siden det er de store linjene og de viktige menneskene som er i fokus der. Dette er en vrangforestilling, antyder Deborah Levy i sin siste roman, som i likhet med fjorårets «Svømme hjem» er ute i norsk oversettelse. I realiteten er vi alle i intim forbindelse med lagene av felles fortid gjennom livene vi lever.

Les også: Anmeldelse: Ny «Elling»-roman: Ingvar Ambjørnsens kjærlighetserklæring til romankunsten

Den handler naturligvis om mye annet også, ikke minst hva som betyr mest for oss i livet. Hva var det som gjorde at vi utviklet i den og den retningen og ikke en annen? Det er mange forklaringer på slikt, men i denne romanen ligger svaret i noen helt fundamentale scener som samler opp i seg fortid og nåtid, som et prisme filtrerer og utsprer lysstråler i et unikt bestemt mønster. Hendelsen alt kretser rundt for hovedpersonen i «Mannen som så alt» er tilsynelatende enkel: en septemberdag i 1988 krysser Saul Adler Abbey Road i London, slik medlemmene i Beatles gjorde det før han.

Scenen gjentar omslaget på platen Abbey Road, og på den måten flettes Adlers historie sammen med musikkhistorien. Til forskjell fra Beatles blir imidlertid Adler påkjørt, selv om han ikke blir særlig hardt skadet. Etterpå, med noen skrammer, møter han kjæresten Jennifer Moreau, som dumper ham. Trist, men fattet reiser han til Øst-Berlin for å forske på hvordan kommunismen har utviklet seg der (Adler er historiker). I DDR blir han forelsket i en mann og innleder et forhold til både ham og hans søster.

Les også: Bokanmeldelse Nina Wähä, «Testamente»: Saftig familiesaga

18 år senere, i 2016, blir han nok en gang påkjørt i Abbey Road. Ikke av samme person, men forløpet er ganske likt. Adler blir hardere skadet denne gangen og får en alvorlig hukommelsessvikt. Han havner på sykehuset, hvor han blir liggende lenge. Her dukker alle skikkelsene i hans liv opp – og det er noe uklart hva som er fantasi og hva som er virkelighet. Vi forstår at det heller ikke kun er i 1988 og 2016 han har spasert over Abbey Road, for Jennifer Moreau, som er fotokunstner, har også tatt bilder av ham der. Scenen er et kondensert uttrykk for hvordan hovedpersonens liv har utviklet seg som bryter ned alle normale begreper om kronologi og rekkefølge.

Les også: Bokanmeldelse: Valeria Luiselli: «Arkiv over bortkomne barn»: Da barna forsvant

Denne kaleidoskopiske formen gjenspeiles i mange av romanens andre deler. Adler visste eksempelvis at muren skulle falle før den falt under sitt opphold i Øst–Berlin. Mange hendelsesforløp som tilsynelatende starter etter 1988 fortsetter i 1988, og det som skjer i 2016 er flettet inn i det som skjedde før murens fall. Historien snus og vendes på, brettes sammen, og brettes ut slik at fjerntliggende punkter berører hverandre og det som skjer rett etter hverandre forflyttes langt frem eller tilbake i tid. Jeg tror det er dette Deborah Levy tenker på når hun kaller romanen «Mannen som så alt»: At Saul Adler erfarer ulike lag av hans eget og fellesskapets fortid og nåtid samtidig. Dette høres muligens forvirrende ut, og boka kan oppleves en smule kompleks, men det er nettopp denne fragmenterte tidsopplevelsen som gjør romanen så fascinerende.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Omslaget på boken, utgitt av Solum Bokvennen.

For selv om det ikke er noen streng kronologi er det en konsistens, en stramhet i fortellingen, som gir oss et svært interessant blikk på hva et liv i det hele tatt er og hvordan individets liv er flettet sammen med de store historiske linjene.

Noe av grunnen til at det fungerer så godt er måten del og helhet korresponderer. Adlers fragmenterte tidsopplevelser, for eksempel, speiles i Moreaus fotokunst, særlig i et bilde ved navn «Mann i biter.» En stund etter han er tilbake fra Øst-Berlin har den tidligere kjæresten flyttet til USA. Hun har også fått hans barn – hun var gravid da de skilte lag – men hun har også blitt en suksessrik kunstner. Adler dukker opp på en utstilling med hennes verk i New York og det er der, på den utstillingen, han møter seg selv som «Mann i biter»: Kroppen hans er brutt ned til enkeltstående fragmenter. Det er som om hans liv har migrert over i kunstens verden.

Les også: Ny roman fra Karl Ove Knausgård i høst

Hva handler så denne romanen, dypest sett, om? Kanskje at det er er et lite sett av hendelser som former hvem vi er, hvordan livet utvikler seg. Og at det er disse fragmentene som vi må undersøke om vi skal forstå helheten. Slike sett kunne man kanskje si at Adler, som faktisk også er historiker av yrke, forsker på det fellesområdet mellom individ og fellesskap. Ikke i analytisk forstand gjennom teoretiske begreper, men ved å grave i fornemmelsene for analogier mellom det personlige og det upersonlige. Blant de sterkeste partiene i boka er dem hvor denne fornemmelsen for historiens store linjer kommer til syne i Adlers eget, liv, som da han bader i en innsjø utenfor Øst-Berlin med elskeren sin og historien så og si kommer seilende med vindkastene. «En lett bris kom inn over DDR, men jeg visste at den kom fra Amerika. En vind fra en annen tid. Den brakte med seg den salte lukten av tang og østers. Og ull. Et strikket baby- teppe i ull. Brettet over en stolrygg. Tid og sted gikk i ett. Nå. Da. Der. Her»

Levys bok er en av de mest fascinerende leseropplevelsene jeg har hatt på lang tid, fordi hun så resolutt forener det analytiske med det gåtefulle, det individuelle med det kollektive – og setter alt sammen innenfor en usedvanlig interesse for hvordan våre egne liv er forbundet med alle andres skjebne både nå og i fortiden.