Bøker

Anmeldelse av Dag Solstads nye roman: Gled dere!

Dere som ikke leser Solstad: Er dere sikre på at dere ikke går glipp av noe?

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Dag Solstad

«Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen»

Roman, Oktober Forlag

Til alle dere som holder Dag Solstad som en av de største europeiske romanforfatterne etter krigen, og som elsker det steile språket hans og hans eksplosivt tørre humor: Herregud, som dere kan glede dere!

Til alle dere andre: Er dere sikre på at dere ikke går glipp av noe?

###

«Roman 2019», eller «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» er siste bind i trilogien om den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, som fingerte sin egen lammelse og satte seg selv i rullestol på Kongsberg for nesten tretti år siden i «Ellevte roman, bok atten».

Året er 2018. Det er gått ti år siden han for første (og eneste) gang besøkte sønnen sin Peter Korpi Hansen på Bø, etter at han var blitt avslørt og hadde måttet sone tre og et halvt år i fengsel for forsikringssvindel i «17. roman».

Les også: Dette er bøkene vi gleder oss til i høst (D+)

Bjørn Hansen er blitt en alderstegen mann på 77 år. Han lever tilbaketrukket blant sine bøker i en ettroms leilighet på Grønland i Oslo, løsrevet fra så å si alle sosiale bånd, uten andre gjøremål enn å lese, foreta enkelte kløktige trikketurer gjennom byen på honnørbillett, samt å vente på den døden som venter oss alle.

Les også: Dag Solstad og Jon Michelet skrev unike fotballbøker sammen

En vakker formiddag i slutten av august banker det på døra hos den ensomme pensjonisten. Det er svigerdatteren hans Thea Nielsen. Hun har reist fra Bø i Telemark med den 20 år gamle sønnen Wiggo – som kom svevende i en hangglider som elleveåring da Bjørn Hansen for første gang etter fengselsoppholdet besøkte sin sønn Peter Korpi Hansen i «17. roman» – for å innlosjere ham i Bjørn Hansens leilighet under oppstarten av Wiggos litteraturstudier på Blindern. Bjørn Hansen går til innkjøp av en madrass, og dermed kan det distanserte samboerskapet mellom sønnesønn og farfar begynne.

Les også intervju med Dag Solstad: - Jeg er ikke publikumsvennlig (D+)

Etter at isen er brutt mellom dem, i en fantastisk nattlig scene, der barnebarnet konfronterer bestefaren sin med spørsmålet om hvorfor bestefaren aldri snakker med han som studerer litteratur om de mange bøkene som fyller leiligheten, knyttes det et bånd av undrende gjenkjennelse mellom dem.

Det er som om Bjørn Hansen får anerkjennelse for det opprøret og den negative eksistensen han valgte den gangen han satte seg i rullestolen på Kongsberg. Han begynner å fortelle om de bøkene han setter så høyt; Søren Kierkegaards «Philosophiske Smuler», Albert Camus’ «Den fremmede», Louis-Ferdinand Célines «Nord», Günther Grass’ «Blikktrommen», Tom Kristensens «Hærverk», Knut Hamsuns «Sult», Peter Handke og Jon Fosse («Gode, negative ånder»).

Les også: Agnes Ravatns nye roman har humor og spenning, kort sagt alt (D+)

Men aldri så godt at det ikke er galt for noe. Wiggo forelsker seg. Kanskje er det i skildringen av pensjonisten Bjørn Hansens betraktninger over sønnesønnens forelskelse vi kommer tettest på den gjenstridige, negative karakteren hans. Kanskje er det her vi finner romantrilogiens mest konsekvente utforsking av en menneskelig tilværelse som gjør alt den kan for rive seg løs fra alt menneskelig:

Man kan jo si at dette var en slags prøve: At han, den dødsmerkede mannen, nå viste en djup identifikasjon med sin sønnesønn og arvtagers forelskelse. Den måtte han bestå for ikke å falle ut av den store sammenheng. At selv en dødsmerket mann kjenner en djup identifikasjon med enhver forelsket yngling, og hvis det er ens egen sønnesønn, sitt eget livs etterlatenskap, som går her og forelsker seg, da er det livets egne klokker som ringer, atter en gang, til velsignelse. Slik er det. Slik skal det være. Men ikke for Bj. Hansen. Sønnesønnens forelskelse vakte stort sett bare en irritasjon hos ham.

Les også: Maja Lundes nye roman om klima er litt for lang og seig (D+)

Bjørn Hansen består ikke denne prøven. Selv om han lar seg begeistre over at sønnesønnen lurer ham den første gangen han overnatter hos den litt eldre kjæresten N.N., en forhenværende idrettsstjerne og nå litteraturstudent og livstilsblogger, så vekker sønnesønnens forelskelse mest irritasjon. Ikke engang livets egne klokker makter å ringe Bjørn Hansen ut av hans selvvalgte avvisning av all menneskelig omgang (utenfor litteraturen). Selv ikke på dødens terskel.

Uten egentlig grunn antar Bjørn Hansen at N.N. utelukkende har et overfladisk forhold til litteraturen. Og han mener å få det bekreftet den første og eneste gangen hun besøker leiligheten hans på Grønland sammen med Wiggo, ikledd en fiks buksedress med slips. Der gir hun uttrykk for at hun misliker de overfylte bokhyllene («Dette var voldsomt», «Dette er for mye»), før hun plutselig anklager pensjonisten for å ha stirret på brystene hennes, og stormer indignert ut av den trange leiligheten.

Les også: Vigdis Hjorths nye roman basert på Ibsens «Hedda Gabler» skuffer (D+)

Romanens avslutningsscene er en fest. Sammen med sønnesønnen foretar Bjørn Hansen en fantastisk oppstigning fra den fattigslige ettroms leiligheten på Grønland opp til N.N.s luksusleilighet i øverste etasje av en blokk på Enerhaugen. Tilsynelatende går de den lange veien for å få til en forsoning mellom Wiggos kjæreste og Bjørn Hansen. Men det finnes ingen forsoning for Bjørn Hansen.

Uten å røpe detaljene fra den vanvittige avslutningen, kan jeg si så mye at det er en klassisk solstadsk scene, som kan måle seg med den hvor Elias Rukla maltrakterer sin sakesløse paraply i romanen «Genanse og verdighet». Det er en scene vi vil le av, rystes over og diskutere lenge, og som burde gi anledning til en studie av slipsets betydning i Dag Solstads enestående forfatterskap.