Bokanmeldelse: Simon Stranger: «Adventsstjernen»: Byr på ekte julestemning og solidaritet

BARN/UNGDOM

Simon Stranger (tekst) og Shwan Dler Quaradaki (illustrasjon)

«Adventsstjernen»

Aschehoug

Adventskalenderbøker har lenge vært en populær sjanger her til lands. Jostein Gaarders «Julemysteriet» fra 1992 er en moderne klassiker. Maja Lunde og Lisa Aisatos «Snøsøsteren» ble en megasuksess i forfjor. Nå har forfatter Simon Stranger og illustratør Shwan Dler Quaradaki kastet seg på trenden, med godt resultat.

«Adventsstjernen» er en fortelling om flukt. Slik mange moderne kalenderbøker gjerne gjør, starter den med at hovedpersonen, elleve år gamle Stella, er i sorg. Hun er enebarn, med en far som er travel i jobben som politi i bygda. Stellas mor døde i fjor, etter flere års sykeleie. Siden har Stella isolert seg fra klassekameratene sine. De forstår ikke sorgen. Eller skammen. Stella tror nemlig det var hun som drepte mamma idet hun skumpet borti et måleapparat på sykehuset. Det kan hun aldri fortelle til noen.

Les også: Teateranmeldelse «Leksikon om lys og mørke»: Borer i ondskapens banalitet

Så skjer det selvsagt noe som endrer alt. Den 1. desember, i det første av 24 kapitler, oppdager Stella fotspor i snøen utenfor hjemmet, og et glimt av noe som ligner mammas genser. Genseren skal egentlig ligge lagret på låveloftet. Stella må sjekke.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Simon Stranger. Foto: Agnete Brun

På låven finner hun Yousef. Han er flyktning fra Palestina. Bor egentlig på asylmottaket, men etter avslag på søknaden om permanent opphold, har han rømt. Yousef fyller snart 18 år. Som voksen vil han sendes tilbake til hjembyen Betlehem. Han har opplevd fæle ting på veien til Norge. Er familiens håp, og kan ikke svikte dem alle. Stella er redd, men nestekjærligheten vinner fram. Hun gir ham mat og klær. Husly.

Les også: «Snøsøsteren»: Forståelig kalendersuksess

Juletemaet er klart. Den politiske aktivismen også, uten at det skjemmer. Simon Stranger tar klassiske juleingredienser som kakebakst, nissemasker, kalenderlek og julegranhogst, og rister dem sammen med mørkere og vanskeligere temaer. Sorg. Ensomhet. Flukt. Løgner og lojalitetskonflikter. Den tilsynelatende evigvarende krigen i Israel og Palestina, ikke minst.

I dag ville israelernes massive mur gjennom Palestina hindret Josef og Maria å nå Betlehem. Jesusbarnet i Bibelen ble født i en stall, for det var ingen rom i herberget. Dagens flyktninger møter stengte grenser til rike og fredelige land.

Simon Stranger hinter mot de åpenbare parallellene, men staver dem ikke ut. I stedet lar han flyktningen Yousef fortelle om situasjonen i dagens Palestina, om bomber og motløshet i og utenfor de svære flyktningleirene fulle av mennesker som er fordrevet fra husene og markene sine. På skolen skriver Stella og nabogutten Markus oppgave om Jerusalem, og lærer hvor vanskelig det er med en by som tre religioner regner som kun sin.

Les også: Velment bagatell

Illustratør Shwan Dler Quaradaki kom selv som flyktning fra Kurdistan til Norge i 1999. Den erfaringen bruker han i bildene som viser Yousefs flukt. Han viser bomber som faller, barn i ruinene, mennesker tett i tett på en gummiflåte. Alt like realistisk tegnet som hverdagen i Norge. Detaljerte akvareller, noen ganger hele scener, andre ganger utsnitt. En julekule, litt julebakst, en politibil. Nordlys og steile vinterfjell. Det vakre, og det vanskelige.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Aschehoug

Les også: Anmeldelse «Dragevokterens jul»: Eventyrlig familiefilm med en ildsprutende maskot

Flere andre linjer snor seg også gjennom fortellingen: Stella blir venn med nabogutten Markus. Pappa viser gryende interesse for en dame som ikke er Stellas mamma. Presten gjør så godt han kan, men sliter med at kirka er gammel og dårlig vedlikeholdt. Hver dag åpner Stella en ny kalenderluke.

Før hun døde, jobbet Stellas mor ved et solobservatorium. Hun var fascinert av stjerner og andre himmellegemer. Hvert kapittel innledes av en snutt om det vidunderlige verdensrommet, om små menneskers plass i alt det store. Om livets mirakel, egentlig, levert med patos. I starten virker disse litt løsrevet fra helheten. Mot slutten blir forbindelsen klar, selv om historien hadde klart seg fint også uten dette litt svulstige elementet.

Det langt meste fungerer imidlertid i «Adventsstjernen». Linjene møtes, og spenningen bevares. En heltedåd redder jula, men viser også at gode enkelthandlinger ikke er nok. Ikke tanker heller. Systemet må også spille på lag. «Adventsstjernen» byr ikke på enkle løsninger. Kvir seg ikke for vanskelige temaer. Men her er også mye fint, mye håp og varme og kos. Ekte julestemning, og en påminnelse om solidaritet. Som vel er det jula faktisk handler om, sånn egentlig.