Lars Beckstrøm (t.v.) og Lars Lillo-Stenberg forteller om absolutt alle sangene de har spilt inn med deLillos, i ny bok. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Alt om alle sangene

Gode historier om gode sanger. Kan bli for mye av det gode.

 

SAKPROSA

Yngve Knausgård/Lars Lillo-Stenberg

«Glemte minner: Historien om 230 deLillos-sanger»

CappelenDamm

Så utrolig produktiv Lars Lillo-Stenberg er! I denne boka forteller han om alle deLillos’ innspilte sanger, 230 til sammen, de aller fleste skrevet av Lars Lillo selv. Han går i detalj på samtlige, om tilblivelse, inspirasjon, innspilling, mottakelse. «Det er mye lettere å spille og synge enn det er å tenke» heter det i en av sangene hans. Det er slett ikke sant, boka dokumenterer 30 år med hardt arbeid for deLillos. Ingen kan lese denne boka og etterpå kalle Lars Lillo-Stenberg «naiv».

Til dette bokprosjektet har han satt seg ned med Yngve Knausgård (storebror, hobbygitarist og aspirerende rockhistoriker) og snakket seg gjennom hele deLillos’ karriere. Her er det en bit om hver låt, i kronologisk rekkefølge slik sangene ligger på platene. De øvrige låtskriverne i deLillos–Lars Lundevall og Lars Beckstrøm–slipper til når de har skrevet låter selv. Jeg savner nå likevel at bandets trommeslagere får komme til orde, istedenfor at det bare blir Lars Lillo som forteller om hvordan han sparker og hyrer dem gang på gang.

LES OGSÅ: Svever over 30 år

Bokas stramme format er både en styrke og en svakhet. Det kan være en tvangstrøye som hindrer større analyser, men det forløser også mange interessante historier. Ikke minst om Lars Lillo-Stenbergs foreldre, som har hatt stor betydning for deLillos, hver på sitt vis. Morens brå død ga Lars Lillo-Stenberg ga støtet til å skrive sanger som ble definerende for deLillos, og dermed også for norsk rock etter 1985. Faren ga bandet en rekke tekster og sanger, flere av dem ble store hits, og kompleksiteten i forholdet deres kommer fint fram når Lars Lillo forteller om låter av eller om faren.

Låten «Kanskje» rommer en klassisk Jokke-historie, mens «Neil Young» åpner for at Lars Lillo kan fortelle om toppmøtet med sin helt Neil Young i 2007.

Fra deLillos’ tidlige karriere er det interessant å lese om hvordan stempelet «vestkantband» festet seg. Det er ett av mange eksempler på samspillet mellom band og media, som Lillo-Stenberg ofte vender tilbake til. Han er opptatt av musikkjournalistikk og kommer med noen reflekterte faglige innvendinger.

Verd å merke seg er også den avgjørende innflytelsen fra dePress, både musikalsk og på navnevalget. I sin ferske bok om norsk rock på 70-tallet og punken, nevner The Aller Værste-bassist Sverre Knudsen en konsert med Supertramp i 1974 som selve bunnmålet for rocken, før punken kom som en frisk vind. Mens her nevnes Supertramp hyppig som en inspirasjonskilde, nærmest et pop-ideal. Bare unntaksvis har deLillos prøvd å være hippe.

I 2007 kåret vi deLillos’ debutalbum «Suser avgårde» til tidenes beste norske plate her i avisen. Jeg har selv gjort «låt for låt»-intervju med Lars Lillo om denne plata, likevel får jeg friske perspektiver på «Suser avgårde» i denne boka. Derimot gjør detaljfikseringen at dobbeltalbumet «Hjernen er alene», deLillos’ storverk, fremstår som en sammenrasket bunke sanger om rare ting. Det er ikke det faktiske, men det symbolske ved «Utkaster» som gir sangen kraft. Og storheten i det å la trommis Rune Lindstrøm synge «Hare Krishna»-mantraet forsvinner i de konkrete omstendighetene. Her blir man gående og vasse mellom trærne og ser ikke lenger skogen.

Og i årene der deLillos strevde med å finne sin relevans, fra midten av 90-tallet og utpå 2000-tallet, strever også boka seg gjennom lange strekk om plater som aldri ble mer enn passe interessante. Alt skal med. Belønningen for utholdenheten er at man oppdager noen glemte perler i deLillos’ enorme sangkatalog. Slik er boka perfekt tilpasset strømmingens tidsalder, det er bare å klikke mens man blar.

LES OGSÅ: Familiealbum

Knausgård fanger Lars Lillo Stenbergs underlig gammelmodige språk på en fin måte («jeg føler meg stadig hjemsøkt av apatiens melankoli»). Men dialogformen tilfører ingenting. «Hvilke anmeldelser fikk plata?», «fortell om gitarene dine» – Knausgård spør pent og Lars svarer utførlig. Her er aldri sparring eller tilløp til temperatur de to imellom, slik det er i Alf van der Hagens skoledannende intervjubøker.

Men til sammen blir denne boka en slags selvbiografi av Lars Lillo-Stenberg, låt for låt, år for år, ekteskap for ekteskap. I forordet forteller Lars Lillo at denne boka ikke vil komme i veien for hans egen planlagte memoarbok. Er det stort mer å si nå?

deLillos starter konsertserien «15 album på 10 dager» på Riksscenen 4. november.