«Alle sanger handler om deg»: En hyllest til musikken

ESSAYS

Sondre Lerche

«Alle sanger handler om deg»

Flamme

Jeg synes egentlig det er litt irriterende at Sondre Lerche skal skrive om musikk. Akkurat som jeg skulle sagt at, jo, nå vil jeg også lage ei plate. Men så enkelt – eller vanskelig – er det ikke. For Lerche kommer godt ut av «Alle sanger handler om deg», som er en samling varierte essays. Mange av dem er publisert før, de fleste i Klassekampen og Dagbladet, noen bare på engelsk. Men alt skal være revidert og oppdatert.

Boktittelen «Alle sanger handler om deg» er hentet fra et kapittel om Kylie Minogue, men refererer til Chet Bakers versjon av George Gershwins «How Long Has This Been Going On». «Lytter du intenst nok, handler plutselig all musikk om dine store og små følelser og problemer. Alle sanger handler om deg», skriver han. Og dette er typisk for boka. Selv om han skriver om Kylie Minogue er veien plutselig kort til Chet Baker. Uansett hvem han skriver om, er veien kort til ham selv.

Boka begynner med en hyllest til a-ha, som nok er Lerches store musikalske kjærlighet. Senere kommer et eget kapittel om Morten Harket, som inneholder den søte fortellingen om da han som 13-åring fikk møte sitt store idol etter å ha ventet i et par timer etter en konsert. Fra da av kunne alt gått nedover. Lerche viser heldigvis entusiasme nok til å ha opplevd stadig nye oppturer i sin musikkforståelse.

Hans sterke forhold til a-ha lærte unge Sondre Lerche litt om mekanismene i popmusikken. At det fantes noe som het «kunstnerisk frihet». At et band kunne tape popularitet, selv om de var blitt bedre i hans ører. Det er dette han i forordet kaller den dypt subjektive kapasiteten i musikk: «Utsøkt musikk kommer fra alle hold. Med tida ble jeg vant til å elske musikk jeg følte jeg var alene om. Jeg omfavnet det og opphøyde det en periode til en hedersbetegnelse, slik musikknerder ofte gjør. I musikken var jeg alltid trygg. (...) Musikken stiller opp.», skriver Lerche.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Sondre Lerche har altså en personlig tilnærming til å skrive om musikk. Det er litt som 80-tallsskolen av musikkjournalistikk, der journalisten setter seg selv i sentrum, og legger store vekt på sine egne gjøremål i forhold til musikken. Det er et privilegium vi kanskje tar oss for lite tid til i den profesjonelle musikkjournalisthverdagen, sånn som Lerche beskriver opplevelser i musikken gjennom å om å bli voksen, om å flytte, skille seg, eller aller mest trivielt, å jogge.

Et sentralt kapittel i boka er «Refleksjoner rundt gubbesmerter», med tanker rundt å være «en gammel sjel fanget i en ung kropp». Her går han rett inn i den aktuelle debatten om hva som er best av ny og gammel musikk, og sukker oppgitt over gubber i alle aldre som klager over at dagens musikk er bare møkk. Riktignok skriver han selv panegyrisk side opp og side ned om klassikerne Van Dyke Parks, Burt Bacharach og Prefab Sprout, men her er også Beyoncé og Ariana Grande med like stor grundighet og entusiasme.

Mange ganger oppfyller Sondre Lerche det høyeste kravet til musikkjournalistikk: Det å fortelle leserne om noe spennende de ikke har hørt før. Det er godt å ha strømmetjenestene for hånden når man leser denne boka, for å selv oppleve alle de han entusiastisk beskriver, mange av dem artister de færreste har visst om før. Jeg kjenner til Milton Nascimento, man er da profesjonell, men visste ikke om albumet «Clube da Esquina» før nå. Eller det lille vidunderet som er «An Empty Bliss Beyond This World» med The Caretaker, igjen inspirert av Gavin Bryars «Jesus’ Blood Never Failed My Yet». Du kommer ikke til å høre på dem fordi om jeg ramser dem opp her, men har du lest Sondre Lerches beskrivelser blir du nesten nødt.

Det går i lengden an å bli litt lei av den belevne Amerika-farerens beskrivelser av lokale forhold, for eksempel når han skriver om hvor selvfølgelig det er at Lana Del Rey måtte flytte fra New York til Los Angeles for å få realisert seg selv. Men for det meste er dette ei bok som både gir et innblikk i Sondre Lerches egne musikalske verden, og som øker appetitten på å høre enda flere gamle plater som vi ikke har spilt på en stund, eller ikke hadde hørt i det hele tatt.