Torkil Damhaugs nye krimroman har alle sjangerens beste egenskaper. FOTO: AGNETE BRUN

All slags ondskap

Torkil Damhaug har skrevet årets anbefalte påskekrim. En lang, god og innsiktsfull roman som stadig tar uventede vendinger.

 

KRIM

Torkil Damhaug

«En femte årstid»

Cappelen Damm

Torkil Damhaug må regnes som en kresen krimforfatter. Det går noen år mellom hver bok. Persongalleri og omgivelser er nye hver gang. «En femte årstid» er lang og omstendig, men konstant spennende. Handlingen er passelig full av mistenkelige individer, med gode skildringer av menneskelige svakheter på alle nivå.

«Den femte årstid» foregår i bygda Hammerdal, et sted på Romerike. «Hammerdal er et ondt sted, har alltid vært det, fra begynnelsen av. Noen steder er bestemt til ondskap», sier en av personene i boka. Her bor det virkelig mange mennesker med varierende grad av tvilsom oppførsel. Så godt som alle i fortellingen, faktisk. Det er et glimrende utgangspunkt for en fengslende roman full av skrekkblandet fryd.

En av hjørnesteinsbedriftene i Hammerdal var en takpappfabrikk, der en arbeider omkom i en stygg ulykke under finalen i fotball-VM i 1978. Mange år senere stenger fire ungdommer en utstøtt klassekamerat inne på den nedlagte fabrikken. Flere av innestengerne har familiebånd tilbake til ulykken i 1978. Den innestengte er på sin side sønnen til en forrykt drapsmann, som har sonet 11 år for å ha tatt livet av sin kone. Han er naturlig nok ikke er begeistret over måten sønnen er blitt behandlet på. To av guttene blir senere funnet døde. Hun som først foreslo ugjerningen, Ann, forsvinner. Hun er datter til lederen for lukket spaning på Politihuset i Oslo, som selvfølgelig starter sin egen etterforskning. Intriger på politihuset hører selvfølgelig med, men i denne boka er ikke dette hovedpoenget. Både Eirik Jensen og Hanne Kristin Rohde står for øvrig på listen over de som har hjulpet til med research.

Ann forteller store deler av historien selv. Det betyr at Damhaug må formulere seg i et jentete tenåringsspråk, fullt av «og han liksom…», «jeg bare…», og referanser til et liv som foregår på sosiale medier. Det klarer han godt. «Det er smooth», som de unge sier selv.

«Vanskelig å fatte det der. Krimroman liksom». Slik oppsummerer en av aktørene hendelsene. En sånn formulering som alltid tar oss ut av illusjonen, og minner oss om at dette er en krimroman. Som krimromaner flest er ugjerningene så avanserte at de skaper en fremmedgjørende distanse til virkeligheten, uten fare for å ødelegge påskestemningen. Minst like gripende er den mer hverdagslige skjebnen til den bortførte Ann, som i mange år har glidd bort fra faren på grunn av hans nye kone. En litt ond stemor som har gjort Ann usynlig, og drevet henne til å søke anerkjennelse andre steder. «Hvorfor i helvete lot jeg det bli sånn» tenker faren, men er fortsatt så betatt av sin nye kone at han slår seg til ro med at «det får vi ta etterpå. Når dette er over», selv når også hun har begynt å oppføre seg mistenkelig.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Med så mye ondskap samlet på ett sted går handlingen litt for langt over toppen til å kvalifisere som troverdig. De siste 100 sidene tar helt av med handlingsmettet action, og flere forslag til løsninger som vi knapt tror før vi ser dem. Men Torkil Damhaug kommer trygt og godt i mål, også når han mot slutten går tilbake til de lokale hendelsene i Hammerdal under VM-finalen i 1978, med en like trist utgang som da den argentinske generaldiktatoren hevet pokalen etter at vertslandet hadde slått Nederland 3–1. Verden er full av urettferdighet.