Bøker

Alene på et hotellrom sitter den aldrende Erik Bye med en flaske whisky

Han har tatt inn på Hotel Continental for å drikke alene og kjempe med «svarte hunder». Bildet av den muntre Erik Bye syngende på ei fiskeskøyte balanseres i ny bok.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 4

BIOGRAFI

Asbjørn Bakke

«Erik Bye»

Aschehoug

Alene på et hotellrom bak en låst dør sitter den aldrende Erik Bye med en flaske whisky. Han har tatt inn på Hotel Continental for å drikke alene og kjempe med «svarte hunder», som han selv kalte det.

Bildet av den muntre Erik Bye på dekket av ei fiskeskøyte som synger «Hildringstimen» med sneip og sjømannslue har de fleste nordmenn forlengst fått festet på netthinnen. Bildet av den ensomme, utslitte og deprimerte entertaineren som drikker om morgenen blir sittende i bakhodet etter denne nye, omfattende Bye-biografien fra Aftenposten-journalist Asbjørn Bakke. Ikke fordi temaet «Erik Bye, alkoholmisbrukeren» får uforholdsmessig stor plass, men fordi dette står i så tydelig kontrast til den landsfaderlige og muntre mediefiguren Erik Bye.

Bakke har samlet et enormt materiale til en solid og konvensjonell vugge-grav-fremstilling av Erik Byes liv. Boka blir også en skildring av Norge gjennom forrige århundre, fram mot et moderne og oljerikt post-industrielt mediesamfunn, skildret, påvirket og refset av Erik Bye. Brev til og fra Erik Byes familie utgjør interessant kildemateriale her, sammen med langt over 100 levende kilder som alle jobbet og/eller levde med Erik Bye. Boka er best i første og siste del, der Bakke kan lene seg først på brevmateriale fra oppvekst og ungdom, og levende kilder mot slutten (mens lange midtpartier domineres av klipp fra samtidige presseintervjuer, ikke like interessant). Den kreftsyke Erik Byes siste uker på sykehus og tilslutt dødsleiet hjemme, er gripende skildret, balansert mellom ramsalt humor og stort alvor så det klinger helt rett som siste tone i en bok om Erik Bye.

En god biograf må balansere alle sider ved en personlighet, også de ubehagelige. Denne biografien gjør det langt på vei, samtidig er det en viss berøringsangst, eller til og med bagatellisering, overfor de vanskelige temaene alkohol, depresjon, og forholdet til andre kvinner. «Angsten» dukker første gang opp på side 238 (da er vi kommet til 1967). Continental-oppholdene kommer en stund etter at Bakke har fortalt hvordan «alkoholforbruket hans var stort, men neppe så stort som en del folk ville ha det til». Det er mye «flørt» og fest med jenter tildels ned i tenårene, uten at boka i særlig grad problematiserer det høyst aktuelle temaet «hvor går grensen for flørt i underholdningsbransjen».

Erik Byes enorme omsorg for de svake og de som falt utenfor er fint utpenslet i denne boka - krigsseilere, psykisk utviklingshemmede, døve, krigsrammede barn, blant mange. Det er lett å tenke at dette kom fra hvordan Bye han selv følte seg svak, og undertrykte selvforakt. Men ofte stopper biografien opp ved terskelen til slike åpenbare muligheter for refleksjon. Bakke nøyer seg isteden med en artig punchline på en god historie fra gamle dager. Det er en litt irriterende tendens ved denne boka, som i partier fortoner seg som en lang samling anekdoter fremført av allvitende forteller.

Men summen av historier utgjør en kompleks skikkelse: Erik Bye var en bauta av journalistisk integritet som reklamerte for maling for å finansiere oppussing av sin nye villa. Han elsket å møte folk og snakket i telefonen døgnet rundt (også svært moderne!), samtidig som han kunne isolere seg i dagevis uten å snakke med noen. Han røykte 60 om dagen og ledet TV-aksjon mot kreft. Han var raus og smålig om hverandre - utskjellingen av Prøysen-biograf Ove Røsbak tilhører ikke Erik Byes stolteste stunder, og det taler til bokas fordel at nettopp denne konflikten blir utdypet.

Boka viser en personlighet som tok enorm plass, et ego som var grenseoverskridende og ikke tok smålige hensyn til ting som arbeidslivsregler, eget og andres familieliv, det presseetiske skillet mellom aktør og rapportør, eller skillet mellom liv og litteratur. Men for Erik Bye var det alltid noen større mål, noe som var større enn han selv. Han hadde en journalistisk drivkraft, han brukte opp seg selv for å rapportere om verden, om Norge, om menneskene som ellers ikke ble hørt og sett i enkanalsamfunnet. Hans ideer om å bringe institusjonen kringkasting nærmere folket – dialekt i radio, vanlige folk i studio, vise verden i Norge – fremstår grunnleggende moderne. I likhet med NRKs gode arkivserie «Lisenskontrolløren» viser boka at Erik Bye var en klarsynt og framsynt mediamann.

Denne boka er et godt stykke biografisk arbeid. Samtidig kunne den stått sterkere med en grundigere redegjørelse for bruken av kilder. Det er lagt ut en omfattende kildeliste på nettsidene til Aschehoug, og det er bra. Men kildene er bare listet opp kronologisk, slik at det fortsatt ikke er mulig å ettergå hvor de enkelte uttalelsene og opplysningene i teksten kommer fra. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor forlag og forfattere tydeligvis har andre standarder for biografier om Erik Bye eller Rolv Wesenlund, enn biografier om Knut Hamsun eller Torbjørn Egner.