ROMAN
Kamel Daoud
«Meursault-saken»
Oversatt av Synneve Sundby
Bokvennen
Frekt, dristig og intelligent er ord som faller lett i pennen når Daouds debutroman «Meursault-saken» skal omtales. Umiddelbart vil man tenke at dette knapt kan interessere noen utenfor menigheten av dedikerte Camus-tilhengere. Men romanen viser seg å være ikke bare et stykke språklig raffinert litteratur, men også et innsiktsfullt og skarpt kritisk portrett av det moderne Algerie. Romanen lyssetter noen mørke kroker i Camus roman, og bidrar både til å vekke lysten til et gjensyn med klassikeren og til et mer kritisk syn på den «koloniherre» holdningen som også preger en bok, som ble skrevet i 1942. Altså ganske mange år før frigjøringskrigen i Algerie startet.
Kamel Daouds grep er fascinerende i sin enkelhet og kompleksitet. Han har gitt fortellerstemmen til araberen Haroun, som er lillebroren til araberen som ble skutt på stranda i Alger, av Meursault. Her trengs et raskt resyme av «Den fremmede» for at Kamel Daouds litterære tyveri skal fremstå både spiselig, forståelig og ganske imponerende. Boka kan i høyeste grad også katalogiseres innenfor sjangeren «imperiet skriver tilbake». For det er ikke lenger franskmannen og koloniherren Meursault som er hovedfiguren, men den navnløse araberen.
Albert Camus roman åpner med de berømte linjene: «Mamma døde i dag. Eller var det i går, jeg husker ikke». Det er fortelleren og antihelten Meursault som uttaler disse ordene, mannen som senere på en strand kommer til å skyte en araber fordi «han får solen i øynene». En mann som gjennom hele romanen alltid bare omtales som araberen. Meursault blir arrestert og havner på dødscella, men det er ikke mordet på araberen, som vanskelig lar seg bevise, som er hovedanklagen, men derimot Meursaults følelsesmessige likegyldige forhold til sin mor. «Den fremmede» anskueliggjør fremmedfølelsen i en verden som oppleves som absurd, og betraktes i dag som et hovedverk innen eksistensialismen.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Kamel Daouds roman spiller elegant opp til klassikerens innledningsord med følgende åpning: «Mamma lever fremdeles». En ironisk liten hilsen til Albert Camus. Det er nemlig Haroun, lillebroren til den døde araberen som er fortelleren. Han var bare 7 år den dagen i 1942 da storebroren Mousa døde på stranda. Nå er han en gammel mann som sitter på en bar i Oran i Algerie og forteller. Han har lest Albert Camus roman mange ganger, og kan indignert opplyse at den navnløse araberen er nevnt 25 ganger! Ifølge broren het han altså Mousa og han «var i stand til å dele havet i to, og han døde som et null, som en ubetydelig statist på en strand som ikke lenger finnes». Både den gamle «mammaen» som fortsatt lever og broren har fått hele livet preget av dette mordet. Mamma ønsker bare hevn, og en kveld skyter fortelleren en franskmann som forviller seg inn på gårdsplassen deres. Fortelleren Haroun havner i arresten i likhet med Meursault. Året er 1962, det er frigjøringsåret og nettopp dette faktum bidrar til at araberen Haroun slipper unna straffen.
Romanens kvaliteter ligger i denne flertydigheten, den litterære leken med en berømt roman er samtidig blitt et skarpt portrett av et land der frigjøringens entusiasme altfor raskt ble erstattet med ufrihet og islamisme. Forfatteren og journalisten Kamel Daoud legger ikke skjul på sitt religiøse og politiske ståsted slik det er formulert med araberen Harouns fortellerstemme.