«64»: Japansk politi for nybegynnere

ROMAN

Hideo Yokoyama

«64»

Oversatt av Tara Ishizuka Hassel Kagge forlag

Bokdesignet er sjeldent pent for krim- og thrillersjangeren. Kirsebærblomster og skyskrapere rammer inn tallene «64» på forsida. Tittelen gjentas også, sammen med et japansk flagg, i rødt trykk på snittet, det vil den del av ei bok som normalt vender inn i hylla, hvit og blank. Forseggjort presentasjon er alltid et pluss.

Allerede i første kapittel blir det imidlertid klart at kirsebærblomstene på omslaget kun er en stereotyp markør som betyr «japansk», ikke noe hint mot romanens handling. Den er nemlig lagt til kaldeste nyårsvinteren, noen hektiske dager mange måneder før fruktblomstringen. Romanens hovedperson, Mikami, og kona hans Minako, har reist fire timer med lyntoget for å identifisere et lik. Tenåringsdatteren deres er forsvunnet, kan dette være henne? Nei. Heldigvis ikke. Liket er en annen, datteren er fremdeles savnet.

Og det skal hun forbli. For «64», viser det seg snart, handler ikke om Mikamis forsvunne datter, men om en annen, fjorten år gammel sak, med kodenavn «64». I det 64. og siste året av forrige keisers periode, januar 1989, ble ei sju år gammel jente kidnappet. Politiet var kjapt på pletten, men den kompliserte aksjonen der jente skulle byttes mot penger og kidnapperen fanges, gikk alvorlig galt. Kidnapperen tok pengene og kom seg unna, og jenta ble kort tid etter funnet drept. Saken er en skamplett på politiets gode navn og rykte.

Mikami var en av politifolkene som jobbet med saken da. Nå er han imidlertid forflyttet fra etterforskningsenheten til politiets presseavdeling, og tilbringer dagene skvist mellom barken og veden. Etterforskere står mot byråkrater, kriminalavdelingen mot administrasjonsavdelingen, pressen mot politiet, og Mikami altså midt oppi det hele, med tidvis uavklart lojalitet og rolleforståelse.

Store deler av «64» beskriver interne maktkamper og stridigheter mellom representanter for de ulike avdelingene, deres lureri og renkespill og hemmeligheter og dekkoperasjoner. Ofte er konflikten åpenlys og uttalt, enda oftere kun subtilt innforstått. Dramaet henger på redselen for å miste ansikt, sitt eget eller hele avdelingens, og i å gjøre feil som vil kunne få negative følger i framtida, når videre forflytninger og karriereforfremmelser blir tema. Eller i å oppdage feil som burde vært rettet for lenge siden, og måtte avgjøre hva man gjør med avsløringen. Hvem vet allerede, og hva kan informasjonen brukes til?

Les også: «Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander»: Sjarmerende om en sosial kløne (+)

Den som i japanske Hideo Yokoyamas «64» håper å finne en actionpakket, handlingsmettet spenningsbok, en krim med stort ytre drama, vil med andre ord kunne bli veldig skuffet. Dessuten lett forvirret, av side opp og ned med konflikter mellom veldig mange personer med veldig likelydende japanske navn.

Legger man slike forventninger til side, og bruker navnekartet på bokas ettersats aktivt, er det imidlertid fullt mulig å få mye interessant utav «64». Leseren lærer mye av beskrivelsene av hierarki og struktur i det japanske arbeidslivet, egentlig hele samfunnet, her representert ved politiet. Ikke fordi ting blir så nøye forklart, mer fordi forfatteren nevner bukkene som må utføres hver gang noen entrer eller forlater et rom, gavene som må kjøpes til alle intervjuobjekter, leddene kommunikasjonen må gå gjennom – og i de (potensielle) konsekvensene det har å bryte kutyme.

Bare det at flere titalls tusen politifolk har vært involvert i arbeidet med å finne den sjuårige jentas kidnapper, og at det i rimelig beskjedne politidistriktet bor mange millioner mennesker er fascinerende for norske lesere. Så også samarbeidet mellom presse og politi, forskjellene i hva som regnes som fri informasjon og det som holdes tilbake. Mellommennene kommunikasjonen må mellom. Og ja, det er menn vi snakker om her – for kvinner behandles på ingen måte som likeverdige parter på denne arbeidsplassen. De får knappest gjøre jobben sin i politiet, det sørger mer og mindre ridderlig motiverte mannlige kollegaer for.

Mikami er en interessant helt, av det dels taust hardkokte, dels plagede og følsomme slaget. Innblikket i hvor viktig ytre skjønnhet er i Japan, er også spennende, om enn nokså trist.

Etter mange hundre sider maktkamp og ulmende byråkratisk drama, snører det seg dessuten til i «64»s siste seksdel. En ny jente blir kidnappet, dramatisk informasjonskamp og til og med en ekte biljakt følger. Det hele ender med en slags avklaring, men bare delvis. «64» er en roman for tålmodige lesere, med større motivasjon for å lære litt om Japan enn tørst etter drama og action.