Nå passer det godt å lese Marilynne Robinson

---

ROMAN

Marilynne Robinson

Gilead-kvartetten: «Gilead», «Hjem», «Lila» og «Jack»

Cappelen Damm

---

Så godt som hver gang Marilynne Robinson presenteres for nye lesere, uansett i hvilket land, kalles hun noe sånt som «amerikansk litteraturs grand old dame».

At hun kommer til å fylle 80 i år, er selvsagt en medvirkende grunn. Men det fins andre forfattere i USA som aldri kalles «grand», selv om de pusher åtti, eller til og med nitti.

Marilynne Robinson, derimot, skriver bøker av den typen som gjør at tittelen føles naturlig.

Ikke at det er så mange. Siden debuten med «Housekeeping» i 1980 (norsk «Over broen»), gikk det hele 24 år før hun skrev første bind i det som nå kalles Gilead-kvartetten. Først «Gilead» (2004), så «Home» (norsk «Hjem») i 2008, «Lila» i 2014 og «Jack» i 2020.

«Gilead» kom tidlig i norsk oversettelse på det nå inngåtte forlaget Bazar, uten det helt store gjennomslaget her hjemme. Nå har Cappelen Damm plukket fram Kjell Olaf Jensens oversettelse fra 2005 på ny, og gitt den ut med nytt omslag som matcher de tre neste bøkene i syklusen.

De har også gitt Ingrid Haug oppdraget med å oversette dem. Hun har gjort en god jobb. «Hjem» kom i fjor sommer, «Lila» nå i februar, mens «Jack» er planlagt utgitt på sensommeren i år.

[ Equinor sponsa museet. Men museet turte ikke innrømme hvor pengene kom fra. De fryktet dårlig rykte ]

Vårens utgivelse, «Lila», er ikke noe dumt sted å begynne for den som er nysgjerrig på Marilynne Robinson. Selv om de fire bøkene utgjør en syklus, kan alle nemlig leses frittstående, i valgfri rekkefølge.

«Lila» scorer særlig høyt på dramatisk start, for den som ønsker å hoppe rett inn i historien. Boka som kom ut som nummer en, «Gilead», er roligere, mer «pratete», og krever kanskje at leseren er hakket mer motivert fra starten av, før menneskene Robinson skriver om får kjøtt og blod litt utover i verket.

[ Et stykke ut i denne kritikerroste forfatterens roman begynner Dagsavisens anmelder å lure: Er dette skrevet av ChatGPT? (+) ]

Uansett hvilken man velger, vil synet en av de fire bøkene gir på menneskene historien handler om, uansett endres om – eller helst når – man leser ett av de andre bindene. Det er noe av det fine med syklusen, at den viser leseren hvor forskjellig samme hendelse oppleves av ulike personer. Hva vi sier versus hva vi tenker, hva vi vet versus hva vi føler.

Gilead-syklusen viser fram makten, om enn aldri så kjærlig, som ligger i forholdet mellom foreldre og barn, mellom gode venner, mellom søsken og svigersøsken. Og avmakten, i like stort monn. Det er ikke lett å bli forstått.

[ Husker du gamle dager? Altså 1990-tallet? (+) ]

Bøkene følger to familier i den oppdikta bygda Gilead i Iowa i den amerikanske Midtvesten.

I «Gilead» fører pastor John Ames ordet. Han er gammel og døende, og skriver brev han håper sønnen, som foreløpig er liten, vil lese når han blir gammel nok. I brevene forteller han, litt omstendelig og selvforherligende, om ting han har opplevd og mennesker han har møtt, sine tanker om vennskap og historie.

Og han skriver om Gud. Om nåden.

Naturlig nok for en prest. Og for Marilynne Robinson, som selv er kristen.

I tillegg til de fem romanene, har hun også skrevet mange og lange essays om teologiske spørsmål. Hun tilhører en kalvinistisk menighet, men kaller seg «liberal protestant», og er mindre opptatt av «korrekt» tro enn hun er av mystikken, av kompleksiteten i forholdet mellom mennesket og Gud.

[ Denne boka later som den handler om et basseng. Men egentlig er det en nydelig historie om en mor, en datter, og selveste Livet (+) ]

I Marilynne Robinsons bøker, fins gudsbevisene overalt.

I solstrålene som glitrer i ei jentes hår. I såpebobler tatt av vinden. I elva som bukter seg dovent gjennom markene. I katten på trammen. I rosebusker, og i klesvask. Skjønnheten i dagliglivet, her og nå og mellom menneskene. I arbeidet, ikke minst i vanlig husarbeid. Robinson ser slitet, men også omsorgen, som legges ned i matstell og barnepass og renhold. Hun vet at det er slik menneskene viser hverandre – og indirekte skaperverket – kjærlighet.

Hun misjonerer ikke egentlig, bare viser fram verden slik hun ser den, skapt av Gud og gitt i gave til menneskene, som i varierende grad vet å verdsette det daglige mirakelet det er, bare å være i live.

[ Lisbeth Salander fra «Menn som hater kvinner» er her igjen. Nå i førtiåra, og tante til en tenåring (+) ]

Med andre ord trenger man ikke selv å tro på Gud for å glede seg over detaljene hun viser fram. Sanseligheten i måten forfatteren skildrer naturen, gjenstandene, de mellommenneskelige forholdene. Det er kort mellom de vakre setningene og de gode observasjonene hos Robinson.

Hun tar seg tid til å sette stemningen. Fyller sidene med ro.

Roen – pusten – er nok en viktigere grunn til at bøkene hennes ofte kalles «gammeldagse», enn at handlingen er lagt til 1950-tallet pluss/minus noen tiår.

[ Bokvåren 2023 er godt i gang. Disse bøkene ser ekstra lovende ut ]

Robinson hyller landskapet rundt seg. Den amerikanske landsbygda, og menneskene som befolker den. Vanlige folk med vanlige liv, som kjemper med og mot hverandre, med og mot Gud. Tro er ikke enkelt, ei heller for prester.

Selv om bokserien fikk navnet Gilead-kvartetten etter første bind, kunne den like gjerne ha hett Hjem-kvartetten, etter andre bok. Alle de fire bøkene handler nemlig om å høre til. Om å ha et hjem. Om å komme bort og å vende tilbake.

I hver av de fire bøkene er det to personer i sentrum, som gjennom fortellingen jobber hardt mot større nærhet. Selv om det er skummelt.

[ En mann går seg vill i den mørke skogen. Er det Jesus han møter der inne? Muligens, i Jon Fosses nyeste (+) ]

I «Hjem» er det John Ames nabo og beste venn, Robert Boughton, som står i sentrum. Også han er pastor, også han begynner å dra på åra. Han er enkemann, og far til åtte voksne barn. Nå har han begynnende demens. Dattera Glory har opplevd sitt i livet, men har nå tatt det på seg å stelle for faren.

Så vender den fortapte sønnen Jack, som alltid har vært farens favoritt, tilbake. Drama følger.

Som tittelen røper, er samme Jack sentral også fjerde bind, kalt «Jack». Selvsagt var ikke ting akkurat slik faren framstilte dem, verken mellom de to eller mellom andre familiemedlemmer. Jack har sittet i fengsel. Han er forelska i en svart kvinne. Det er kriminelt i USA på 1950-tallet.

[ Jeg er ikke polakken din, skriver polske Ewa. Hun elsker Norge, men syns kanskje nordmenn kan skjerpe seg litt i møtet med polske mennesker ]

Rasemotsetningene, som har ulmet i bakteppet også gjennom de tidligere bøkene, bobler nå helt opp til overflaten. Ikke for ingenting er Marilynne Robinson en av tidligere president Barrack Obamas favorittforfattere. Det er ingenting lettvint i hvordan hun behandler temaet, ikke minst i måten hun viser fram hvite menneskers blindhet overfor eget privilegium.

Hun stiller også indirekte spørsmål rundt lov og rett. Hvorfor velger noen å bryte reglene? Eller gjør de? Kanskje har de ingen valg? Kanskje er regelen problemet, ikke bruddet?

[ Hvorfor gidder noen å være utro? (+) ]

Lila, hovedpersonen i «Lila», er ett eksempel på at noen har dårligere utgangspunkt enn andre. Hennes fortelling starter som nevnt meget dramatisk. Fire-fem år gammel blir hun rett og slett stjålet (!) fra huset der hun bor sammen med en gjeng løsarbeidere, men der ingen virker å ta seg av henne. Kvinna som tar henne, gir Lila det beste livet hun kan, som omreisende arbeider.

Mye forblir uklart i Lilas bakgrunn. Men ensomheten hennes er det ingen tvil om. Den er stor og vond og tydelig uttalt. Dessuten hovedgrunnen til at hun plutselig blir gift med den langt eldre pastor Ames, han som skrev brev i «Gilead».

Å lese Lilas versjon først av frieriet først, og så pastorens, eller omvendt, er gøy. Hvor mye forstår vi egentlig av hverandre, her i verden? «Jeg stoler ikke på deg», er en av Lilas mest brukte replikker overfor Ames – også etter frieri og ekteskapsplaner. Det sier sitt.

[ Femti år i tekstilindustrien,og absolutt ingen historier derfra. Det ordner Susanna opp i (+) ]

Marilynne Robinson forstår ensomheten. Kommer ikke med lettvinte råd, men viser den fram. Hun viser fram at selv om vi prøver så godt vi kan, er menneskets makt temmelig begrensa. Livet er komplekst. Ofte vanskelig, men ofte fint også.

Det er en innsikt som trøster, en klokskap å hvile i.

Robinson har allerede vunnet flere høythengende litterære priser, og nevnes stadig som en mulig kandidat til Nobelprisen i litteratur. Hun hadde ikke vært noe dumt valg.

[ Folk i DDR ønska seg ikke kapitalisme. Eller å bli annenrnangs borgere. Men sånn ble det, sier denne forfatteren (+) ]

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]