Anmeldelse «Koryfeene» av Lena Andersson: Konspirasjon à la chatbot

---

Lena Andersson, oversatt av Gøril Eldøen

«Koryfeene»

Gyldendal

---

Baksideteksten lyder spennende. «En februarkveld blir landets statsminister skutt og drept på åpen gate. Politisjef Rolf Utterström tar kommandoen over etterforskningen, men ingen arresteres for ugjerningen. Drapet forblir et åpent sår i samfunnet».

Vet man at «Koryfeene»s forfatter, Lena Andersson, er svensk, og at drapet på den svenske statsministeren Olof Palme på åpen gate en kveld i 1986 aldri ble oppklart, er det hele riktig så lovende.

En true crime?

Ingen dum idé, for en forfatter som allerede har vist at hun har en og annen god og original tanke å komme med, både om folk og samfunn.

[ Anmeldelse «Uten personlig ansvar»: «Sjelden har en så irriterende roman kommet med like sterke anbefalinger» (+) ]

Mange leste og elsket Lena Anderssons fortellinger om Ester Nilssons destruktivt håpløse kjærlighetsliv, «Rettsstridig forføyning» (2014) og «Uten personlig ansvar» (2016). Romanene om det svenske sosialdemokratiske «folkhemmets» storhetstid, «Sveas sønn» (2018) og «Datteren» (2021), var også interessant og morsom analyse av og satire over söta bror – och syster.

[ Anmeldelsen av «Datteren»: «En svært interessant roman, ikke minst for alle barn av 90-åras universitetsstudier» (+) ]

I «Koryfeene» ruller Lena Andersson greit i gang. Statsministeren som snart skal bli drept, heter i hennes versjon Carl Stjärne. Folk som er gamle nok til å huske detaljer fra 1986, eller som har lest noen av de mange titalls bøkene, eventuelt hørt noen av de nyere podkastene om drapet på Olof Palme, vil raskt oppdage at også andre sentrale navn er endret.

Dette er en roman, ingen true crime likevel. Greit det.

Er dette skrevet av ChatGPT?

Carl Stjärne blir kjapt presentert. Så er det Roger Lilja, romanens jeg-forteller og mulige hovedperson, sin tur å introdusere seg. Han er femti pluss, singel far til voksne tvillingdøtre, og frilansjournalist.

«Min innstilling til Stjärne-drapet og de slitne eksistensene som fylte sine hulrom med det, var av det ironiske slaget. Jeg foraktet dem ikke, men jeg må innrømme at jeg tenkte på dem med en viss overbærenhet» sier han tidlig.

Ikke desto mindre takker Lilja ja til å skrive en stor reportasje om Carl Stjärne-drapet for et tidsskrift. Over tretti år har gått, men Sverige er fortsatt ikke ferdige med drapet. Blir det kanskje aldri.

[ Bilbranner, politiangrep og drap. Hva er det egentlig de holder på med, der borti Sverige? ]

Jakten på kilder som kan mye om saken, bringer Lilja til outsideren Nils Niia. Niia er litt av en skrue. Veldig kort oppsummert, er Niia overbevist om at folk rundt Carl Stjärne ikke bare visste om at statsministeren kom til å bli drept på forhånd, men at de også satte i gang drapet, og var med på å dekke over det i etterkant. Kretsen av dem som visste, inkluderer politisjefen, partisjefen, sentrale rådgivere, ministere og diplomater.

Tror jeg.

For idet jeg leser deler av utlegningene lagt i Nils Niias munn, begynner jeg nesten å lure: Er dette skrevet av ChatGPT?

Altså det kunstige intelligens-programmet som nylig har figurert i nyhetene fordi skoleelever bruker det til å skrive skolestilene sine i norsk og historie, uten å bli oppdaget, og til gode karakterer?

[ Skumle chatboter? Denne forskeren elsker dem. Journalisten, derimot, blir den første som mister jobben... ]

Det er noe med setningene. Tørre. Kaldt registrerende, uten følelse eller innlevelse. Samtidig spekket med fakta, som likevel er vanskelige å forstå. Altså «fakta», ikke egentlige sannheter. Eller?

Dette er fakta slik de ville framstå om en maskin hadde lært dem av å pløye seg gjennom det som fins av mer eller mindre fornuftige, mer eller mindre ko-ko, teorier og konspirasjoner på nett, for så å pusle sammen egne setninger og resonnementer fra bitene. Skrevet ut med en innforståtthet som kanskje er typisk for konspirasjonsteorier, men kald og avstandsskapende for alle som ikke allerede kjenner alle premissene.

[ Folk gikk inn unge og friske, og kom ut utslitte og syke (+) ]

Riktig nok lar Lena Andersson journalisten Roger Lilja, som liksom introduserer for Niias teorier parallelt med leseren, yte en viss motstand. Men her er likevel mye innforstått.

Jeg mistenker at også andre lesere under femti, som ikke kjenner Palme-saken fra før, vil kjede seg litt

Kanskje måtte man være der for å se satiren. Husket tilbake til 1986 selv.

Slik Andersson legger fram saken, føles det hele rimelig fjernt. Tidvis forvirrende. Hvem visste hva, og når, sa du? Og hva er så implikasjonene av det? Ikke vet jeg … er det fordi jeg er ualminnelig treg? Litt for lite opplest på Palme-drapet fra før? Vet ikke. Muligens.

Jeg mistenker likevel at også andre lesere under femti, som ikke kjenner Palme-saken fra før, vil kjede seg litt over de viktige mennenes innledende introduksjoner og møter. Hva står egentlig på spill her?

Ikke dermed sagt at Lena Andersson ikke vet hva hun driver med. Hun har alltid ført et tørt registrerende språk.

I alle romanene sine er hun aller mest opptatt av ideer og ideologier, av hvordan menneskets såkalt frie vilje formes i og mot samfunnet rundt, heller enn av individuelle følelser og nære relasjoner. Språk er et nyttig verktøy, men språklig utforskning er ikke noe mål i seg selv.

I kjærlighetsromanene om Ester Nilsson, understreket den kjølige språkføringen imidlertid poenget: Dette er en ensidig forelskelse, han er faktisk ikke interessert!

I folkhemsromanene om Sveas sønn og datter var den språklige avstanden med på å understreke at personene mest skulle leses som eksempler på generasjonstypiske svensker.

[ Lea elsker landet sitt, og dets ledere, som hun kaller «onkel». Sjokket er desto større idet alt kollapser. Hvorfor har mor og far løyet til henne? (+) ]

I «Koryfeene» er det vanskeligere å forstå vitsen med å skrive som en halvdårlig internettkriger langt nedi et helsuspekt kaninhull.

I hvert fall før vi kommer over midtveis. Da lar Nils Niias, som altså forteller til journalist Roger Lilja, de høye herrene samles – politisjefen, partisjefen, diplomaten, rådgiveren og ministeren. Endelig snakker de tydeligere, og konkretiserer det de mener.

Nemlig at Carl Stjärne må «fjernes».

Grunnen? Han er blitt en slags spion.

Som Arne Treholt, i boka kalt Terje Fyrbåk. Ikke for fremmede makter, spesifikt Sovjetunionen. Men i fremmede makter, altså Sovjetunionen. Den naive troen på at Sovjet skal bli et sosialdemokrati skåret over svensk lest, med Gorbatsjov som en mild og snill sosialdemokratisk leder, gjør Stjärne farlig, mener de høye herrene – «koryfeene» fra bokas tittel.

[ Lisbeth Salander fra «Menn som hater kvinner» er her igjen. Nå i førtiåra, og tante til en tenåring (+) ]

Endelig blir det skikkelig interessant.

Nå plasserer Lena Andersson seg der hun er dyktigst: Midt i en ideologisk diskusjon, der hun argumenterer – indirekte, via romanfigurene – for at det svenske sosialdemokratiet ikke bare feilet, men at det gjorde det fordi lederne ble for arrogante. For selvgode. For naive. Fordi de skuffende kjapt ble mer opptatt av makt, av å bestemme, enn av hva som egentlig ganget nasjonen, gagnet folket, gagnet individet.

Hun fører en lignende argumentasjon i «Sveas sønn» og «Datteren», som også retter kritisk lys mot svensk etterkrigshistorie og sosialdemokratiets maktarroganse.

Alt vi vet om Sovjetunionen etter 1986, og om Russland på 1990-tallet og utover, gjør selvsagt den historiske ironien her tjukk.

Det er ikke mange år, faktisk ikke så fryktelig mange måneder, siden vestlige politikere fortsatt tenkte at Putin og gjengen egentlig er en slags demokrater – muligens til og med sosialdemokrater – innerst inne. Invasjonen av Ukraina knuste åpenbart siste rest av den forestillingen, den ønskedrømmen.

[ Følg Ukraina-krisen i Dagsavisens live-senter her ]

Man kan være enig eller uenig i de politiske utlegningene – her er det i det minste mer glød i teksten. Mer som står på spill, rett og slett. Ironisk, når det tross alt handlet mer om selve mordet på Stjärne i de chatbotaktige partiene i starten.

Mot slutten blir det tydeligere at «Koryfeene» også er en roman om sannhet, om gruppetenkning og om hvor vanskelig det er å dekke over vanskelige valg. Eventuelt hvor lett det er, om man har makt nok, eller myk nok ryggrad.

Resultatet blir uansett et løft utover romanens andre halvdel. Før det hele punkterer og fisler ut helt til slutt, uten at jeg skal røpe hvordan og hvorfor akkurat her.

«Koryfeene» er Lena Anderssons svakeste roman så langt.

Men for historienerder med sans for politiske diskusjoner, besk humor og alternative sannheter, er den ikke så aller verst. Den er dessuten forbilledlig kort – kun 234 sider. Alle godt oversatt av Gøril Eldøen.

[ Folk i DDR ønska seg ikke kapitalisme. Eller å bli annenrnangs borgere. Men sånn ble det, sier denne forfatteren (+) ]

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]