Prest, psykolog og gærning

– Jeg ville være en sånn voksen som gjorde andre mindre ensomme, sier Elisabeth Thorsen til Dagsavisen.

Hun er prest. Tidligere i Domkirken i Oslo, nå i en deltidsstilling i Kirkens Bymisjon.

I fjor debuterte hun som skjønnlitterær forfatter, med romanen «Komposisjoner av lys», med handling lagt til de første dagene av pandemien. I år er Elisabeth Thorsen redaktør for det litterære kunstjuleheftet «Julenatt».

Sammen med bildekunstner Lise Linnert, driver hun også et prosjekt der innsatte på Ullersmo og i Trondheim fengsel jobber med uttrykke sine erfaringer. En tidligere innsatt har en novelle på trykk i «Julenatt».

[ Presten skyter en mann. Så blir han plutselig farfar. Til en sjuåring... (+) ]

Samtalebok

Og, som om ikke det var nok, er hun presten i den nye boka «Presten, psykologen og gærningen». Cecilie Benneche er psykologen, og tidligere NRK-journalist Pia Beate Pedersen, som har bipolar lidelse, er den selvtitulert «gærningen».

I boka samtaler de tre i brevs form. Pedersen stiller vanskelige, eksistensielle spørsmål, som presten og psykologen reflekterer rundt.

– Boka var Pias idé. For fem-seks år siden gikk hun i sjelesorg hos meg, samtidig som hun gikk i terapi hos Cecilie. Hun opplevde at kombinasjonen var til hjelp, at hun kunne bruke det teologiske rommet til å utfylle det hun fikk hos psykologen, og omvendt. Jeg opplevde at Pia inviterte oss inn i en helhetlig måte å tenke på som jeg syntes var vitaliserende, sier Thorsen.

[ «Uansett hvor progressiv du ellers er, så er en mann som ikke jobber et problem» ]

Mangfoldig

Boka er blitt en snakkis, med mange engasjerte lesere, og et eget utstillingsvindu hos Norlis største butikk i Universitetsgata i Oslo.

I introduksjonskapitlet skriver Elisabeth Thorsen om da en tidligere kollega fikk høre tittelen på boka. «Det er vel deg alle tre, da?» spurte han. Hun lo. Han traff godt.

– Prest, romanforfatter, julehefteredaktør, fengselsarbeider – hvorfor dras du i så mange retninger?

– Si det… Jeg opplever at det teologiske universet jeg er utdannet i er litt for snevert. Jeg trenger filosofien også. Den går lenger, uten å trenge å forsvare noe. Jeg trenger psykologien, som er opptatt av å møte menneskene innenfra, idet vi forteller om livet. Og jeg trenger utløp for det kreative. Mennesket har behov for å skape. Utfolde seg. Den ultimate utfoldelsen er når man får sette alle sidene og ferdighetene sine i spill. Etter tretti år som prest, har det oppmagasinert seg mange tanker. Jeg vil bruke dem til å skape noe nytt, sier Thorsen.

[ Venter du med å pynte treet til lille julaften? Det er gammeldags! (+) ]

Tillit

– I eldre litteratur fins det mange sånne «alt-mulig-prester». Det var kanskje vanligere før, at bygdas prest også var stedets psykolog og kunstkjenner, en belest og trygg autoritet som kunne litt av hvert om alt mulig, ikke bare om Gud?

– Ja! Den typen prest som bøkene forteller om, tiltrakk meg også som ung, sier Thorsen.

– Presterollen inngir mye tillit. Du skal ikke bli møtt med kommersielle interesser eller av lettvint snakk om livet, eller om sårbare grupper i kirka. Du skal bli møtt av et menneskesyn som er ivaretakende. Det er ambisiøst, å ønske å ivareta alle mennesker. Men det er der jeg ønsker å være. Jeg vil ikke at kirka skal være en lukket klubb. Den skal være åpen. Et sted der man kommer sammen for å dele. Også det såre.

[ «Snøsøsteren» førte til en ny jultradisjon for Lisa Aisato. Folk fra hele verden deltar (+) ]

Ensomt tap

I «Presten, psykologen og gærningen» forteller hun om da hun mistet broren sin. Han var tolv, Elisabeth var bare tre.

– I min familie førte tapet til at vi ble ensomme hver på vår kant, sier hun.

[ Ingers datter døde: – Å ha englevakt, er det dummeste uttrykket jeg vet om (+) ]

– Jeg merket det tidlig i livet at det som hjalp meg, var at andre voksne kunne dele ting de slet med. At de kunne fortelle at også de var triste, at også de kunne bli lammet av sorg. At også de mistet konsentrasjonen på grunn av vanskelige tanker. Da de fortalte om sine ting, ble det lettere for meg å akseptere mine ting. Enklere å like meg selv. Jeg forsto at det var en sånn voksen jeg ønsket å bli. En som gjorde andre mindre ensomme, sier Thorsen.

[ Ingrid måtte kjøre to timer alene med sitt døde barn i magen ]

Hvorfor dele?

– Men dette med å dele vanskelige ting … kan det ikke bli for mye av det gode? Artister får ikke synge hverandres sanger på TV uten først å dele noe sørgelig de har opplevd. Journalister får knapt skrive kronikker om skolepolitikk uten å innlede med sin egen mobbehistorie. Må vi vise alt til alle hele tida?

– Hm. Jeg tror ikke egentlig vi klarer å fortelle alt. Det er ikke min ambisjon heller.

– Mange forteller til sine nærmeste. Mange opplever at de ikke kan snakke med sine nærmeste, og oppsøker psykolog eller prest, eller begge. Jeg har tenkt at de som har slitt mest med å fortelle, finne ord, finne noen som vil lytte, ofte trenger det aller største rommet når de endelig deler. Kanskje fordi livene våre aldri skjer i et vakuum. Det er alltid andre involvert. Den som deler offentlig, insisterer på en plass i det store åpne fellesskapet. Det er utfordrende, men viktig, sier hun.

[ Dette er årets beste norske album, valgt av Geir Rakvaag (+) ]

[ Dette er årets beste norske album, valgt av Mode Steinkjer (+) ]

Menneske til menneske

Hun gjort seg dårlige erfaringer selv også.

– Det er ikke sånn at når man endelig får fortalt, så kan man slappe av og så er alt bra. Å være åpen er også en krevende prosess. Men jeg mener likevel at det å skjule hvem man er, fører mange problemer og smerter med seg. Flere enn det å dele gjør, sier Thorsen.

– Når jeg deler, trer presterollen i bakgrunnen. Da blir det menneske til menneske. Jeg tenker mye på det nå rundt jul. Jula handler om at Gud ble menneske. Det er det vi prøver på, alle sammen. Å være menneske. Det er mysteriet. Julas mystikk.

[ Alle visste at piloten drakk. Men ingen sa fra. Det vil forsvarssjefen lære av (+) ]

Håkon Gullvåg

I forordet til «Julenatt», juleheftet hun er redaktør for, skriver Elisabeth Thorsen om å stå under stjernene. Om å bli berørt.

Og om at Håkon Gullvågs malerier av Maria, Jesu mor, kan være «en følgesvenn gjennom julenattens mysterier og gleder, såre punkter og lengsler». Hans bilder av Maria og Jesusbarnet er heftets røde tråd, fra omslag til sluttsats.

– Gullvågs Mariaserie var det første jeg tenkte på da jeg skulle i gang med arbeidet, sier Thorsen.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Maria først

– Hva skjer da, når man begynner med Maria, i stedet for Jesusbarnet?

– Da begynner vi med jordsmonnet Jesus fikk vokse i. I Norge har vi kanskje litt lett for å glemme Maria. Men hun er en veldig viktig person. Hun kalles theotokos, et fantastisk ord som betyr «gudføderske». Det syns jeg gjør noe med menneskebildet – at et menneske føder Gud. Det åpner for å tenke stort om hva mennesker kan gjøre og hva mennesker kan være.

[ Unge folk tror «The Crown» er ekte. Og så? ]

Det råe livet

– Egentlig er det stort nok i seg selv, å føde i en stall! Jeg forsto det ikke før jeg fødte barn selv, hvilken bragd det er. Og så livsomveltende, uansett omstendigheter. I Juleevangeliet nevnes selve fødselen så vidt, nærmest i forbifarten …

– Ja. Jeg skriver litt om fødselserfaringer også i «Presten, psykologen og gærningen». Å føde gjør noe med et menneske. Livet blir rått på en annen måte.

[ Silje ble stroppet fast bare timer etter fødsel ]

Ydmyk. Eller?

– Både i Norge og internasjonalt skjer det mye innen Maria-forskningen nå. Her hjemme har vi fått øynene opp for hva en oversettelse kan bety gjennom arbeidet med ny bibeloversettelse, som Jorunn Økland har frontet, sier Thorsen.

– De bibelske språkene er ikke så entydige som i gjerne tror. Den oversettelsen vi velger, avdekker ikke bare språkkunnskaper, men også maktforhold og selvbilder. Det er for eksempel gode argumenter for å lese Maria som «en ydmyket slave som gjennom Gud får sin oppreisning», i stedet for «ydmyk jomfru». Det gjør henne radikal og forbilledlig på en helt annen måte.

[ Julemagi kan oppstå der man minst venter det, skriver anmelderen om «Julestorm». Terningkast her! (+) ]

Skam

Ydmyk eller ydmyket, eller begge. Elisabeth Thorsen vil at kirka skal ta imot alle, uansett.

– Det du sa tidligere, om å dele «for mye»… Det ligger mye skam i å dele sårbarhetsfortellinger. Men jeg vil at alt menneskelig skal angå meg. Ingenting er for ekkelt, eller for stygt. Jeg vil forsøke å forstå, sier hun.

– For meg handler kristendommen om at Gud selv er bærer av den ultimate skam. Det vi mennesker skammer oss for er ingenting i forhold. Det er det det betyr at Jesus bærer verdens synd, tror jeg. Den ultimate syndebukken er Gud selv, er Jesus. Det er derfor vi kan legge alt «på Gud», og gjennom det få styrke til å være den man er.

[ Sinna? Det er knapt lov nå til dags. Men sinne er en vanlig følelse. Det går ikke over av å holde kjeft (+) ]

Alle gjør feil

– Men om man ikke vil vise Gud og hvermann hvem man er?

– En klok veileder sa en gang til meg at om du lurer på om du vil vise noe fram eller ikke, så skal du vente til du vet. Jeg tror det er viktig for alle mennesker å kjenne at de eier sin egen fortelling. Eier det man sier. Og så må man tåle at andre har sin forståelse. Jeg har måttet lære at det er lov å ombestemme seg. Lov å trekke seg.

– Men det er også slik at det som kan virke som et dårlig møte der og da, kan bli viktig og rett i et lengre perspektiv. Noen ganger må vi tåle å vente på det. Noen ganger får vi erfare at det er bedre å feile enn å aldri forsøke. For alle gjør feil. Og man kan alltid be om unnskyldning, sier prest, forfatter og redaktør Elisabeth Thorsen.

[ Her er lista over bøkene Dagsavisens anmeldere hadde størst glede av i 2022. Kanskje du rekker å lese litt i juleferien?  ]

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen