Bøker

Jennifer Egan «Sukkertøyhuset»: Årets deiligste amerikaner

Jennifer Egans godtepose av en bok ligner ikke romaner flest. Det er det som er så nydelig.

Dagsavisen anmelder

---

..

Jennifer Egan, oversatt av Kyrre Haugen Bakke

«Sukkertøyhuset» («The Candy House»)

Gyldendal

---

Bokanmeldelser starter ofte med et kjapt sammendrag av handlingen i boka. I dette tilfellet, er det omtrent umulig.

Ikke fordi det ikke skjer noe i Jennifer Egans «Sukkertøyhuset». Det er omvendt. Her skjer det så mye, med så mange, fortalt på så mange måter, med så mange og uventede forbindelser mellom folk og tider og steder, at et handlingsreferat uansett kommer til kort.

En varmluftsballong spiller en viktig rolle i en dramatisk scene i Jennifer Egans nydelige roman «Sukkertøyhuset».

En mann brøler høyt på bussen. En eks-spion føler at hun fortsatt blir overvåket. En oppfinner av et sosialt medium stresser rundt etter noe nytt, noe grensesprengende, å finne opp – og klarer det. Ei jente er gjest i en jålete fritidsklubb for rikfolk. En mann prøver å hoppe fra en varmluftsballong i svev. En annen plages av en drukningsulykke han burde forhindret. En tredje samler gaver til hun han vil bli sammen med.

Flere fedre er fraværende. Flere mødre også.

Hun presser hardt mot grensene for hva en roman er og kan være – og lykkes. Åh, som hun lykkes!

Teknologi og sosiale medier bringer mennesker sammen. Og isolerer dem fra hverandre. Dessuten kan minner lastes opp fra hjernen og inn i et lagringsmedium, slik at du oppleve dem om igjen, og sammenligne med minnene andre mennesker har fra samme situasjon.

«Sukkertøyhuset» er en roman med handling fra nåtida, fortida og framtida, lagt til en verden akkurat som vår – bortsett fra de mange punktene der den skiller seg fra verden slik vi kjenner den. Ikke egentlig science fiction. Men et godt stykke unna klassisk sosialrealisme også.

Jennifer Egan leker med ulike fortellerteknikker, synsvinkler, og sjangere. Lar hver forteller ha sin tone, sin stemme. Hun presser hardt mot grensene for hva en roman er og kan være – og lykkes. Åh, som hun lykkes! Selv om en av personene tenker mest i algoritmer, og et annet segment er skrevet i andreperson. Det gir mening, og dybde.

Aller mest handler det om hva det vil si å være menneske. Om forbindelser folk imellom, gjennom tid og rom, både i den virkelige og den virtuelle verdenen. Kjærlighet. Vennskap. Sykdom og avhengighet, foreldre og barn, medgang og motgang. Historiene vi forteller hverandre, og minnene vi bærer på.

Som nevnt kan minnene i «Sukkertøyhuset» bæres også helt konkret, som filer man laster ned i en kube, direkte fra hjernen.

Oppfinner Bix er allerede hyperkjendis etter å ha funnet opp et Facebook-lignende sosialt medium idet romanen starter. Til det har han brukt sosialantropolog Mirandas ideer om mandalalignende mønstre innen menneskelig interaksjon. På en kollokviegruppe etter en forelesning om Mirandas ideer, får oppfinneren ideen som siden blir til hans nye oppfinnelse, altså hjernekubene til minnelagring.

I tillegg til at folk laster ned egne minner til eget bruk, kan de også dele minner med andre, og kikke på andres søkbare minner i samme slengen. Et sosialt medium på speed – og folk deler, villig vekk. Alle gjør det jo!

Eller, ikke alle. Bix’ minneselskap Mandala avføder også en motbevegelse, «sluntrere», som ikke vil dele sitt innerste med alle. Hva med å la minnene i fred, og heller se framover? Sosialantropologen Miranda, som inspirerte Bix’ første selskap, Mandala, er også sterkt imot det intellektuelle tyveriet. Kan etter sigende ikke fordra Bix’ Mandala.

Men Miranda har ingen egen stemme i romanen. Slik er det med mange av personene i «Sukkertøyhuset»: De er med, og spiller viktige roller, men kun fordi de nevnes av andre. Kapittel for kapittel avdekkes stadig nye forbindelser personene og tidsplanene imellom. Likevel uten at personene framstår tomme eller enkle. De er bare ulike, med ulike livsprosjekt, ulike tanker, ulike talemønster.

Alt henger faktisk sammen med alt, bare på måter man kanskje ikke hadde tenkt over.

Her er også bånd til det Jennifer Egan kaller denne bokas «søskenroman», «Bølle på døra» fra 2010 («A Visit From the Goon Squad»), og personer derfra. Bifigurer der dukker opp i hovedroller her, og vice versa. Jeg ble sittende og tegne diagrammer, mandalaer, over folk og forbindelser. Ikke fordi det er nødvendig for å forstå boka, men fordi det er gøy å se nettverket, i 3d.

En roman om sosiale medier som på en måte ligner på sosiale medier, i måten vi sveiper og skråller oss fra den ene skjebnen til den andre, med hekt her og interesse der, i et forhåndskuratert univers, befolket av folk man er eller blir glad i. Alt henger faktisk sammen med alt, bare på måter man kanskje ikke hadde tenkt over, med linjer som var usynlige før Egan tegnet dem opp. Det er romankarakterer å bli glad i.

Alle spørsmål får ikke svar, alle ringer blir ikke sluttet. Men med «Sukkertøyhuset» har Jennifer Egan levert en av årets klart deiligste leseopplevelser – en lekker blanding av søtt, salt og syrlig; smil, tårer og sarkasme. Hun klarer til og med å stoppe før det blir for mye av alt.

«Sukkertøyhuset» er en av de aller beste bøkene i 2022, helt uten tvil.