– Det eneste jeg vet er at jeg kommer til å overleve fysisk, sier Nina Lykke til Dagsavisen.
Denne uka er hun aktuell med en ny roman, «Vi er ikke her for å ha det morsomt». Det er tre år siden sist hun var aktuell med en fersk roman. «Full spredning» ble, i likhet med boka tre år før der igjen, «Nei og atter nei», en stor suksess, både målt i gode anmeldelser og godt salg.
Nå føles det som å rykke helt tilbake til start.
– Jeg kjenner veldig på et ansvar, for forlaget og for forventningene leserne har. Heldigvis sitter jeg ikke og tenker på det når jeg skriver. Hadde jeg gjort det, måtte jeg bare ha gitt opp, for det går ikke. Man må være helt fri i skriveprosessen. Hvis ikke dør det med en gang.
One hit wonder
Kunsten å være fri i skriveprosessen, og ikke la suksessen fra tidligere bøker skremme en fra å skrive en ny, er ikke akkurat noe hovedpersonen i Lykkes nye bok mestrer.
I «Vi er ikke her for å ha det morsomt» møter vi Knut, en middelaldrende forfatter som aldri har kommet tilbake på nivå med suksessromanen han skrev for 20 år siden. Han har holdt foredrag, vært invitert til panelsamtaler og fått sponset hotell, reise og mat til litteraturfestivaler. Men nå sitter han for det meste hjemme i den lille leiligheten på St. Hanshaugen, funderer over fortiden, graver i enkelthendelser, tømmer en flaske vin og søker selskap hos naboen Frank, som kun har tid når han ikke er sammen med sin hemmelige elsker.
Knut har gått fra topp til bånn, mens jeg har gått fra bånn og rett opp
— Nina Lykke om sin nye romanhovedperson
På en måte kan man si at Lykke har skrevet om sitt verste mareritt.
– Knut er en «one hit wonder». Alle vil ha mer av suksessromanen hans, men han forsøker å skrive noe annet. Det funker ikke. Han har gått fra topp til bånn, mens jeg har gått fra bånn og rett opp, og holdt meg der hittil. Jeg trodde jeg hadde brukt opp suksesskvoten min etter «Nei og atter nei». Men så kom «Full spredning», som gikk enda bedre. Det er nok nå det går nedover.
Hun ler når hun sier det, men viser med blikket at hun ikke bare tuller.
[ Nina Lykke stiller helt rett diagnose i legeromanen «Full spredning» ]
Et utømmelig emne
Det var for forandringens skyld at Lykke ville skildre en mann denne gangen. Menn har et annet problemkompleks enn kvinner, synes hun, og faktisk var hun litt lei av kvinnelige greier.
– Man kan snakke om menn og kvinner lenge, det er et utømmelige emne, men det var deilig å være en mann denne gangen.
Hun har skrevet om menn før, både i «Nei og atter nei» og i sin første bok, som var en novellesamling.
– Jeg er heterofil, gift og har alltid vært sammen med og hatt menn rundt meg; bror, far, onkler, kjærester. De er rundt oss hele tiden, det er ikke marsboere vi snakker om. Dypest sett er vi ikke så forskjellige, tenker jeg. Jeg kan bruke mye av meg selv før det blir feil, sier hun, og legger til at mannen hennes leste over manuset for å undersøke hvor maskulint det faktisk var skrevet, og om det var noen blindflekker der han virkelig ikke kunne kjenne seg igjen i. Det var det ikke.
Snarvei til hovedpersonen
Nina Lykke har tidligere blant annet skrevet om en lege, en lektor og en som jobber på departement. Denne gangen gikk hun for et yrke som krevde litt mindre research.
– Jeg hadde ikke kunne skrive om Knut på samme måte før. Da jeg ble forfatter, så jeg alt fra en litt annen vinkel, sier hun.
Men det var ikke latskap som fikk henne til å skrive om en forfatter.
– Jeg slapp jo research denne gangen. Men research er bra, og mange bøker blir skapt gjennom det. «Full spredning» ble skapt av mange inspirerende og absurde historier jeg fikk høre.
[ «Nei og atter nei»: Solsidesatire ]
Høyere krav
Også Knut prøver seg på kunsten å lage bok av god research. I et forsøk på å imøtegå anmeldernes beskyldninger om at han løper den hvite, privilegerte middelklassens ærend, setter han i gang arbeidet med å intervjue M, naboen Franks hemmelige elsker: en pakistansk, homofil lege. Men redaktøren er ikke imponert, og boken blir aldri gitt ut.
– Kan man skrive om folk som er så forskjellig fra en selv?
– Absolutt. Faktisk prøvde jeg å skrive om en homofil, pakistansk lege selv en gang, men det funka ikke fordi jeg ikke hadde lagt nok i det. Hadde jeg gjort det, er jeg helt sikker på at jeg hadde fått det til. Men det er et mye høyere krav når man skriver om en person som har så mange andre parametere i livet sitt enn det jeg har. Ikke på grunn av kulturell appropriasjon, for det synes jeg blir feil å pålegge forfattere å ta hensyn til, men fordi at hvis det skal gå, må det være feilfritt.
Hun avbryter seg selv litt.
– Eller, ikke feilfritt, men jeg kjente at jeg ikke brant nok for akkurat det temaet. Fordi det er vanskelig for meg å leve seg inn i det å være homofil når jeg er hetero.
Snu puta
Men å leve seg inn i det å være en mannlig, litt utdanka forfatter, fant hun ikke like vanskelig.
– Jeg føler at jeg har mye maskulint i meg. Jeg kan ofte savne den mannlige måten å være sammen på, for eksempel. Det kan fort bli veldig søtt og vennlig med kvinner, på en måte som gjør at jeg får lyst til å si: «du, jeg synes du har lagt på deg litt, jeg». Det sier jo menn! Men kvinner kan ikke si det, for da er det krigserklæring.
– Det er klart at det kan bli en stil mennene føler seg fanget av, det kan være anstrengende det også. Men det virker på meg som at menn fornærmer hverandre uten å mene det, mens kvinner gir hverandre komplimenter uten å mene det. Noen ganger kan man lengte litt etter å snu puta.
[ Anmeldelse av Marie Aubert: Den skjøre gleden ]
Det menn ikke kan skrive
I boka er Knut et offer for virkelighetslitteratur. En forfatter har skildret ham med fullt navn når hun skriver om en hendelse der han i hennes bok fremstår som pågående, ufin og grenseløs. Boka er en kjempesuksess. Lykkes utgangspunkt var at hun ville skrive om hvordan det oppleves å bli skrevet om på en måte man overhodet ikke kjenner seg igjen i.
– Knut ville ødelagt livet sitt hvis han begynte å krangle på det, for i det øyeblikket han sier noe, blir det bare verre, og hun får solgt flere bøker. Han må bare sitte og holde kjeft til det går over. Jeg tror mange opplever virkelighetslitteratur på den måten.
– Er det vanskeligere for menn å skrive ærlig og bli trodd?
– I dette tilfellet så tror jeg det. For menn er de klassiske overgriperne, og det vet vi helt sikkert. Det blir akkurat som at svarte kan snakke om rasisme, mens hvite ikke kan det.
Ung på 80-tallet
I Lykkes nye bok er metoo et sentralt element, men fra en annen vinkel enn den vi er mest vant til. Knut opplever at en hel folkemasse kan lese historien om den gangen han gikk over streken, når han selv sitter på en helt annen sannhet.
– Som kvinne har jeg opplevd så mange metoo-situasjoner. Jeg var ung på 80-tallet, lenge før dette ble snakket om. Det var helt vilt hva som skjedde da, som man bare trakk på skuldrene over. Noen levde videre med det, mens andre fikk traumer. Jeg synes jo det var fantastisk da metoo kom, for de fleste kvinner kan vel si at vi har opplevd det. Og jeg tenker det er en fundamental forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder hvordan man oppfører seg i det offentlige rom.
– Men i dag kan man kalle det man selv har opplevd for noe helt annet enn det egentlig var, fordi vi har en hel masse verktøy til rådighet. Så lenge det ligner litt på noe overskridende, kan man få det til at noen har misbrukt deg. Sånne uttrykk som «hvite menn som pusher femti», er jo noe som har oppstått i nyere tid.
[ Nobelprisen i litteratur til Annie Ernaux! Finalement! ]
Den velbergede middelklassen
Anmeldere har tidligere påpekt at Lykkes bøker stort sett handler om middelklassen og middelaldrende kvinners midtlivskriser.
– «Jaja, her har vi nok en gang den velbergede middelklassen», har jeg hørt. Fra folk som kommer fra den velbergede middelklassen selv. Jeg blir litt lei av den evige kritikken mot middelklassen, for i Norge er det faktisk middelklassen de fleste tilhører. Arbeiderklassen har vi nå importert, det er veldig få etniske nordmenn som befinner seg der.
– Men hvem er det som snakker om middelklassen? Jo, det er de som bor i middelklassen og prøver å distansere seg fra den, sier hun.
Hun former gåsetegn med hendene og gjør til stemmen sin litt.
– «Jeg er ikke middelklasse, jeg er noe mye mer spennende enn det. Jeg ser hvor forferdelig middelklassen er, med all sin havremelk i kaffen».
– Hehe. Jeg har havremelk i kaffen nå, jeg.
– Haha! Der ser du. Middelklasse!, sier hun og peker på meg.
– Jeg brukte havremelk en periode jeg også. Det er bare en fase.
«Akkurat vi»
Også utroskap går igjen i flere av Lykkes bøker. Det snakkes om utroskap, folk er utro, og folk mistenker at noen er utro.
– Tror du utroskap er så utbredt i livet som det er i bøkene dine?
– Det som er så morsomt med utroskap er at i alle undersøkelser svarer folk at de er veldig imot det, men så gjør de det allikevel. De tenker at akkurat han, akkurat hun, akkurat vi, vi har noe spesielt. «Vi har følelser!» Det synes jeg er fascinerende, for det er en feil mange gjør, at vi tror at det er noe veldig spesielt, og derfor må vi ha spesialtillatelse til å gjøre det som vi egentlig synes er feil.
Nina Lykke er interessert i konflikter. Utroskap er den store i krisa i hverdagen. I hvert fall hvis vi tenker fredstid, og skreller vekk krig, kreft, strømpriser og alt det.
– At noen går fra hverandre er det mye mat i. Det er så mange livsløgner.
Hun skildrer flere av karakterene sine som ganske smålige, kanskje ikke så rause mot de rundt seg.
– Bruker du overdrivelse for humoristisk effekt, eller er vi så smålige?
– Jeg synes ikke jeg overdriver. Jeg tror vi er så smålige, men jeg synes det er kult at vi ikke deler det så mye. Jeg liker sivilisasjon, at vi oppfører oss ordentlig og ikke legger oss ned og blør i offentligheten. Det hadde ikke fungert. Vi er helt avhengig av å bli likt og godtatt, og kalibrerer oss med det i tankene. Det er jeg glad for, vi må fortsette med det, men jeg tror vi har mye rart inni oss.
[ Dikt om demens ]
Forfatter i voksen alder
Det var først i voksen alder at Nina Lykke ble forfatter, og det var hennes tredje bok, «Nei og atter nei» fra 2016, som ble gjennombruddet. Før hennes første utgivelse hadde hun skrevet noen antologier og litt i tidsskrifter. Gjennom mange år har hun vært besatt av litteratur og lest masse, og det gjør hun fortsatt. Når hun nå tenker tilbake på det hun skrev da hun var 30, er hun glad for at ingenting av det ble offentliggjort.
I 2000 kom hun over et søknadsskjema til et skriveverksted ved Oktober forlag. Det var da hun tok tak, og leverte en tekst hun hadde skrevet.
– Jeg ble valgt ut, og ble veldig overrasket, for teksten jeg hadde skrevet var drøy og helt crazy. Men der fikk jeg kontakt med en redaktør, og så fortsatte jeg å plage henne med tekster i ni år, før jeg ble antatt. Det var i desember 2009. Det føltes stort.
Hun er glad for at hun ikke kom i gang med forfattertilværelsen før hun var godt voksen.
– Da var ungene blitt store, og kunne takle at jeg skrev ting som var litt på kanten. Tror jeg, da.
Før hun selv ble forfatter, hadde hun det hun omtaler som «altfor stor» respekt for forfattere.
– Jeg trodde de var guder og sånt. Jeg trodde ikke at de gikk på do og spiste og sov. Jeg trodde de flagret der oppe et sted.
– Men nå er du jo selv forfatter?
– Nei, jeg tror ikke det, altså. Selv etter Brageprisen og oversettelse til 18 land eller hva det er, tenker jeg; hvordan har jeg skrevet disse bøkene, for jeg føler meg veldig lat og prokrastinerende. Jeg synes bare jeg driver og tuller hele tiden. Det er sant. Men det er jo fantastisk at jeg har gjort det. Jeg er veldig glad for det.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
