Bøker

Nobelprisen i litteratur til Annie Ernaux! Finalement!

Juryen er opptatt av litterær kvalitet. Men også utenfor boksidene betyr det mye at en kvinne som skriver personlig erfart om elskov og abort får verdens høysthengende litteraturpris.

Den franske forfatteren Annie Ernaux er tildelt årets nobelpris i litteratur.

Som alltid har juryen, som består av forfatterne og akademikerne i Det svenske akademiet, forfattet en svært kortfattet – og dermed litt tungt tilgjengelig – begrunnelse. Annie Ernaux får ifølge juryen prisen «for motet og den kliniske skarpheten hun avdekker det personlige minnets røtter, fremmedgjorthet og kollektive rammer med».

Modig og skarp. Personlige minner. Røtter. Fellesskap. Alle er gode stikkord til 82-årige Annie Ernaux’ forfatterskap. Selv om ett viktig stikkord – kjønn – mangler. Mer om det snart.

Annie Ernaux skriver selvbiografiske romaner. Med utgangspunkt i sitt eget liv, sier hun også noe om generasjonen hun er del av. Om en oppvekst etter den andre verdenskrigen. Muligheten for klassereise. Forelskelse, begjær, lidenskap – hva som er lov og ikke, gitt samfunnets normer. Hun skriver om familieforhold og erotiske forhold. Personlig, men samtidig allment, fordi hun også tar seg tid til å vise fram hvor viktig klasse er, og kjønn. Kvinnefrigjøring, og kvinnelig begjær.

Hennes store gjennombruddsroman i Norge, «Årene» («Les Années», 2008), er det fremste eksemplet på alt dette. Boka kom i Henninge M. Solbergs solide norske oversettelse våren 2020. Den fikk glitrende kritikk «overalt» - også av undertegnede i Dagsavisen – og ble kjapt en snakkis. Faktisk noe såpass uvanlig som en høylitterær bestselger, til og med oversatt fra fransk.

Ernaux i 1984

«”Årene” er en roman om erindring, om hukommelse, om det vi husker og det vi har glemt, og om knaggene vi henger våre minner på. Kan man stole på hukommelsen? Den er så full av hull, tilsynelatende så tilfeldig. Uviktige ting fester seg, sentrale politiske hendelser gjør det ikke. Noen hendelser opptar stor plass der og da, men feies kjapt ut av historiebøkene.

Vi husker best det vi opplevde selv, viser Ernaux, men formes også av andres minner, av den siden vedtatte offisielle versjonen av hva som egentlig skjedde – av mediebildene, filmene, de sterkere stemmene. Det private er viktigst, men hvor går skillet mellom det og det politiske, det offentlige, det kollektive?» skrev jeg da.

Eller, for så si det som Svenska Akademien: «det personlige minnets røtter, fremmedgjorthet og kollektive rammer».

Godt oppmuntret av suksessen med «Årene», har Annie Ernaux’ norske forlag, Gyldendal, gitt ut en lang rekke av bøkene hennes de siste årene. Det betyr at vi nå kan glede oss over gode norske oversettelser, i pent formgitte bøker med lekre omslag.

I «Far» og «En kvinne», som ble publisert i samme bok, tar forfatteren for seg foreldrene sine. Med dem som eksempler, viser hun hvorfor klassereisen er viktig, men også vanskelig, og potensielt fremmedgjørende for den som kjemper seg oppover. Uten foreldrenes ambisjoner, ville ikke Ernaux fått de mulighetene hun gjorde.

I «En lidenskap», («Passion simple» 1992) skriver Ernaux om en singel kvinne som har et lidenskapelig – men selvsagt akk, så komplisert – forhold til en gift mann. I årets bok, «Den unge mannen», tar hun for seg et forhold mellom en godt voksen kvinne, og en tretti år yngre mann. «Sommeren 58» (Mémoire de fille, 2016) skildrer forfatterens første seksuelle erfaring. Der var aldersforholdet motsatt: Hun var 18, han var langt eldre. Kanskje var sjokket hun opplevde, grunnen til at hun ble forfatter – til at hun måtte bli forfatter – undres Annie Ernaux, 60 år senere.

I «Hendelsen» (L’Événement, 2000) skriver hun om aborten hun tok som 23-årig i 1963, da abort var forbudt i Frankrike. Det første forsøket, med strikkepinner, mislyktes. Hos den «kloke kona» som skulle hjelpe henne etterpå, gikk det enda verre. Sykehuset stopper de livstruende blødningene, men ikke uten kostnad. Unge Ernaux ble akutt bevisst sin bakgrunn i arbeiderklassen – hadde hun vært rik, ville hun ikke havnet der hun gjorde.

Slike temaer gjør Annie Ernaux bøker politiske.

I Skandinavia er stemmene som utfordrer kvinners rett til selvbestemt abort rimelig marginale. Her nord er det heller ikke spesielt radikalt å mene at kvinners seksualitet skal være like fri som mannens, eller at kvinner i det hele tatt har en seksualitet. Men vi trenger ikke løfte blikket spesielt høyt for å se at det ikke er selvsagte standpunkt i verden for øvrig. Politikere verden over overgår hverandre i kreative forsøk for å omgå allerede eksisterende abortrettigheter, om de da ikke jobber direkte for nye lover som forbyr abort totalt. Se bare til USA. I Iran er utildekket hår nok til å drepes av «moralpolitiet» – da har vi ikke engang begynt å snakke om kvinners begjær eller seksualitet. I noen land er Annie Ernaux’ bøker, der kvinner har kropper, og der kvinner begjærer og elsker med lidenskap og konsekvenser, politisk krutt.

Å skrive slik Annie Ernaux gjør, er modig. Det koster å skrive selvbiografisk, ikke minst om sex. I hvert fall om man er kvinne.

Mats Malm

Vi ser utelukkende på litterær kvalitet, uttalte to av Svenska Akademiens medlemmer, Anders Olsson og Ellen Mattson, flere ganger under pressekonferansen etter prisutdelingen, slik de også har gjort det ved tidligere anledninger. Det er nok lurt, om målet er å framstå som en mest mulig nøytral jury. Men det er langt fra hele sannheten. Heldigvis.

Nobelprisen i litteratur til en fransk forfatter er gammelt nytt. Frankrike er alvorlig overrepresentert på lista over mottakere. Juryen har fortsatt en enorm jobb å gjøre med å dra fram flere forfattere fra andre kontinenter enn Europa, særlig fra Asia og Afrika. Prisen til en modig kvinne av selvbiografisk funderte bøker, er likevel et fint valg.

Äntligen - eller finalement, som det heter på fransk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Fakta om Nobelprisen i litteratur

Prisen er blitt delt ut 115 ganger

Kun 17 kvinner, inkludert Ernaux, har fått prisen hittil

Prisen har blitt delt mellom to forfattere fire ganger

Rudyard Kipling er prisens yngste mottaker, han var 41 år da han fikk den

Doris Lessing er prisens eldste mottaker, hun var 88 da hun fikk den

Tre norske forfattere har fått prisen: Bjørnstjerne Bjørnsson, Sigrid Undset og Knut Hamsun



---






Mer fra Dagsavisen