– Jeg tror jeg forsøker å gi demens et ansikt, sier Åse Ombustvedt.
Hun er lærer og forfatter, og gjorde stor suksess med diktsamlingen «Når er jeg gammel nok til å skyte faren min?» i 2019, som ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2020. Nå er hun aktuell med en ny diktsamling, den første hun har skrevet med voksne som målgruppe. Boka heter «Hvordan visste du at jeg var her?» og skildrer et dement «du» og en pårørende «jeg». Boken består av 69 små tekster, noen bare på én linje. Ombustvedt håper at boka kan gi leseren et hjerte for «du»-personen, og at diktene kan fungere som trøst for de som trenger det.
– Kanskje noen av diktene også kan gjøre at noen anser det som lettere å fortelle sin historie, istedenfor å gå og bære på det som en sorg. Kanskje de kan bidra til sorgbearbeiding for noen, som en slags trøst. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i diktene, sier hun.
---
Du pakker trillekofferten
og spør om jeg kan kjøre deg hjem
Men hjem er her, sier jeg
og ser at svaret jager deg
langt inn i et innelåst rom
jeg trenger en stor nøkkel
for å hente deg fram igjen
Dikt hentet fra boka «Hvordan visste du at jeg var her?».
---
[ Jakten på «Forræderen»: Venn eller fiende? (+) ]
Gikk til pennen
Ideen til boka begynte med at Ombustvedts mor fikk diagnosen demens. Hun hadde sett det på nært hold før, men da det skjedde med moren hennes kom diagnosen veldig tett på henne. Så da begynte hun å skrive. Ombustvedt finner glede i å sette ord på ting, og spesielt i å si mye med få ord. Diktene i «Hvordan visste du at jeg var her?» er korte, men svært treffende for dem som har vært tett på en demensdiagnose.
– Da hun kom på sykehjem og jeg besøkte henne, prøvde jeg å sette ord på det litt ordløse. Det var naturlig for meg å gå til pennen, å lete etter ord i seg selv er en drivkraft for min skriving.
Hun har brukt noen år på denne boka, for det måtte modnes i henne. Hun måtte finne en form på det. I diktene møter vi en datter som besøker en mor, men diktsamlingen er ingen biografi.
– Min mor er inspirasjonskilden som gjorde at jeg satte i gang arbeidet med denne boka, men det er fiksjon og diktning, ikke en biografi. Jeg har prøvd å skrive det på en måte som kan skape gjenkjennelse hos andre, slik at det ikke blir for internt, sier hun.
Lagret i en gul bok
Men selve tittelen på boka, «Hvordan visste du at jeg var her?», er hentet fra virkeligheten, fra en gang Ombustvedt skulle besøke sin mor på sykehjemmet.
– Hun ble veldig glad da hun så meg, og sa: Hvordan visste du at jeg var her? Da skrev jeg den setningen ned i en liten gul notatbok og hadde den der i noen år. Jeg visste ikke hva jeg skulle med den, men jeg tok vare på den, og nå er den tittelen på min nyeste bok.
– Da hun sa det hadde jeg vært hos henne før, jeg visste jo godt at det var der hun var. Jeg opplever at den tittelen rommer så mye; et spørsmål, et uttrykk for å være glad for å se noen, samtidig som den tyder på en slags angst, redsel eller ensomhet.
Miste noen to ganger
At noen du står nær får diagnosen demens, kan gi en sorgfølelse, tror Ombustvedt. Demens og Alzheimer kan oppleves brutalt og vondt for de som er rundt. Vedkommende endrer seg gradvis, noen raskere enn andre, og husker ikke lenger ting man kunne snakke fritt sammen om før. Hvordan skal man snakke om noe som gjør så vondt?
– Å se at et menneske man er glad i endrer seg, handler mye om sorg. Det er et tap, og det gjør vondt. Noen snakker om at de mister en person to ganger. Jeg ville forsøke å sette ord på det som kretser rundt hukommelse, glemsel, endringer i forhold til minner. Demens er litt usagt og ordløst i seg selv.
– Det er så mange som opplever at noen de står nær enten blir demente eller får en eller annen form for hukommelsessvikt. Mange har erfaringer de ikke snakker om.
Både i skriveprosessen og etter at boka ble utgitt har Ombustvedt møtt mennesker som har delt sine erfaringer med demens. Hun opplever at flere synes det er vanskelig å snakke om det, og lurer på om det enten er, eller har vært, et tabubelagt tema.
– Det er litt stilltiende. Det er trist at noen sakte forsvinner, sier hun.
[ Den private folkekongen (+) ]
Vil gi forståelse
Hun har ikke nevnt ordet demens i noen av diktene, med en tanke om at leseren kan lese det inn selv, og for at boka ikke skal begrenses til kun demens, men også omfavne ulike grader av hukommelsessvikt. Noen av diktene skildrer det at noen eldre mennesker lettere husker barndom, men glemmer det som er nært og i nåtid. Det tror Ombustvedt at kan være gjenkjennelig for mange.
Selv har hun brukt ord og språk som et verktøy til å prøve å forstå diagnosen og endringene hun har sett i sin mor.
– Jeg håper at folk får forståelse for «du»-personen, at de leser det som et levende menneske som fortsatt har personlighet. Et menneske som er redd, usikker, kanskje deprimert og full av angst, og som har det følelsesregisteret vi alle kjenner til. Jeg håper at det kan gi perspektiv.
Er man ikke selv pårørende eller i en eller annen grad tett på demens, har man kanskje heller ikke så mye kjennskap til diagnosen. Ombustvedt håper boka kan gi noe også til lesere som ikke kjenner seg direkte igjen i diktene.
– Det er lett å tenke at hun er dement, da er hun ikke der lenger, da regner vi ikke med henne, slutter å tenke på henne som et levende menneske. Men så sitter det mennesket der. Jeg håper diktene kan gi innsikt, kanskje forståelse. I litteraturen leser vi ofte om mennesker vi ikke kjenner som har egenskaper vi ikke er vant til, men gjennom empatien vår forstår vi personen likevel.
Temaer hvor noen er utsatt
Diktsamlingen hennes fra 2019, «Når er jeg gammel nok til å skyte faren min?», handler om en tenåringsgutt som vokser opp med en voldelig far.
– Hvordan velger du temaer for hva du skal skrive om?
– Jeg tror jeg velger temaer hvor jeg kjenner at noe står på spill, at noe brenner. Jeg velger ofte å skrive om noe som gjør meg berørt, og som gjør at jeg vil gå inn i en persons hode og prøve å forstå. Temaer hvor noen er utsatt på en eller annen måte, og hvor jeg kan skrive meg inn og gå inn i følelsesregisteret til den personen med et poetisk og skjønnlitterært blikk. Det tror jeg er mulig å gjøre uten å ha opplevd akkurat det samme selv.
[ Victorias onkel elsker Putin og savner Sovjetunionen ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen