Bøker

Minner som blir til aske

«Diamantkvelder» er en smart konstruert fortelling om traumer og overgrep.

Dagsavisen anmelder

---

Diamantkvelder

ROMAN

Hilde Rød-Larsen

«Diamantkvelder»

Aschehoug

---

Hilde Rød-Larsen har denne evnen til å holde leseren på tå hev – i kraft av sin antydende metode. Så også i «Diamantkvelder», som er forfatterens andre roman. Debuten, «Sommertid», kom for tre år siden, og fikk fin mottakelse.

Tematisk er ikke høstens roman original eller oppsiktsvekkende. Jeg-fortelleren, Agnete, er en kvinne midt i livet. Hun er i sitt andre ekteskap og har en datter på 17 år, som bor vekselvis hos faren og moren. Agnete jobber som oversetter. I romanens åpning nyter hun frokost alene etter at ektemannen har dratt av sted på et lengre jobboppdrag. Endelig skal hun få tid til å skrive, gå inn i det hemmelighetsfulle som skjedde en gang for flere tiår siden. Hun har plutselig begynt å miste håret, merkelige håravfall som tyder på at noe er galt fatt med den tilsynelatende så kontrollerte Agnete.

Det skjedde noe den gang hun var 20 år og student ved London School of Economics, LSE, og traff den rike, sofistikerte Jenny. Senere tilbrakte hun en påskeuke i en landsby utenfor Oxford – i huset til Jennys far, psykologen Christoph. Der skjedde det unevnelige.

Hilde Rød-Larsen har delt inn romanen i «Tre fiksjoner», der hun forsøker å sirkle inn historien fra tre forskjellige kanter.

For fortelleren skaper dette tilbakeblikket så mye angst at hun velger seg en tredjepersonsfortelling midt i romanen, der scenen og karakterene i historien opptrer med helt nye navn. Kanskje for å klargjøre for seg selv hva som egentlig skjedde og hvordan hun selv reagerte. Som fortelleren så fint antyder klarer hun ikke å komme nær nok sin egen smerte – med mindre dette «jeget» for en tid forsvinner.

Det er mange fine refleksjoner i romanen rundt det problematiske i å sirkle inn sannheten i noe som hendte for lenge siden. Hvor er begynnelsen, og hvor er slutten?

«Så sterkt et øyeblikk virker i oss idet det folder seg ut i sanntid[ …] Restene blir igjen som aske i kroppen» kan den voksne kvinnen erkjenne. Samtidig kan hun også med undring spørre seg hvordan hun kunne legge seg «så flat for fortærelse». Slike sterke og presise ytringer kan forfatteren legge fram. Derfor står store deler av romanen fram som vellykket, med fine refleksjoner omkring det å være ung, usikker og uerfaren i verden. Men ikke bare det, hun er også offer for angst og lever i lange perioder med en klump i magen.

Den unge stemmen må også erkjenne at kanskje fantes et ønske om å bli tatt hånd om, holdt rundt. Ikke lett å motstå en mann som gir deg følelsen av virkelig å bli sett, en mann som er en erfaren psykolog med et anerkjent forfatterskap bak seg. Det hører med til historien at fortelleren fortsetter å treffe denne mannen også senere i livet, ofte med flere års mellomrom. Når han ringer en sjelden gang, drar hun straks av sted for å treffe ham. Også når han en gang dukker opp i hennes egen by, Oslo.

Et stykke fint litterært håndverk.

I romanens nåtid har fortelleren nylig fått vite at Christoph er død, uten at hun verken føler sorg eller sinne. Men hun begynner å skjelve og håret begynner å falle. Og hun forstår at hun må forsøke å skrive seg ut av den angsten og det kaoset hun har følt på gjennom store deler av livet.

«Diamantkvelder» byr på fine refleksjoner og mye solid skrivekunst med tydelig litterær teft. Selv om partier i romanen kan virke repeterende og ganske dunkle framstår Hilde Rød-Larsens andre roman likevel som et stykke fint litterært håndverk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen