Mørkt fra Maja Lunde

---

ROMAN

Maja Lunde

«Drømmen om et tre»

Aschehoug

---

«Man kan bli ganske kald i hjertet av å diskutere menneskedyrets mangelfullhet», sier en av karakterene i Maja Lundes nyeste roman, «Drømmen om et tre». Det er ingen dum oppsummering av følelsen man fort kan bli sittende igjen med også etter å ha lest boka.

Framtida ser mørk ut. Kloden er allerede i ferd med å kollapse. Så hva får folk til å tro at vi klarer å reparere – eller bare bremse – århundrer med stadig større miljøødeleggelser, når alt tyder på at menneskenes egoistiske, grådige korttenkthet seirer til slutt, overalt og til alle tider? I de fire bøkene som utgjør klimakvartetten, viser Maja Lunde fram hvordan menneskehetens handlinger får alvorlige følger i svært nær framtid, faktisk allerede nå.

I «Bienes historie» (2015) og «Przewalskis hest» (2019) handlet det særlig om hvordan vi utrydder dyr og insekter, og slik skaper ubalanse i økosystemene og problemer med matproduksjon og artsmangfold. I «Blå» (2017) tar Lunde for seg følgene av menneskeskapte klimaendringer – tørke og annet ekstremvær, konflikter og store folkemasser på flukt.

Fjerde og avsluttende bok i kvartetten, heter «Drømmen om et tre». Her er handlingen lagt til et isolert, folkeskrint og bokstavelig talt mørkt Svalbard, i år 2111. Sentralt står frøhvelvet nær Longyearbyen på Spitsbergen. I denne spesielle «banken» lagres frø av nyttevekster fra hele verden. Planen i dag er å kunne gjenskape arter når – heller enn hvis – vi utrydder dem.

I romanuniversets år 2111, er denne utryddelsen for lengst en realitet. Det har skjedd først gradvis, siden kjapt, etter en hendelse personer i alle fire bøkene i Lundes kvartett refererer til som «Kollapsen» rundt år 2050.

[ Portrettintervju med Maja Lunde: – Jeg gråter nesten hver dag (+) ]

På Svalbard lever en liten gruppe på rundt 500 mennesker «på søppeldyngen til det moderne mennesket». De gjenbruker ting – alt fra teknisk bekledning og bomullstøy til solceller og plastleker – som var på Spitsbergen før øygruppa ble isolert. Svalbardianerne har imidlertid bestemt seg for å unngå handel eller annen omgang med omverdenen. Idealet framover er sjølberging. Kullgruvene er plombert. I 2111 går det i jakt og fiske, og et begrenset jordbruk i drivhus som går på fornybar energi. Isen rundt Nordpolen er smeltet. Klimaet er ustabilt. Livet er hardt, men det vesle samfunnet fungerer på et vis.

Her vokser romanhovedpersonen Tommy opp, sammen med farmor, far og to småbrødre. Mor døde i fødsel da yngstebror ble født. Moderne legevitenskap, med antibiotika, apparater og eksperter fins ikke lenger. Å bli gravid og skulle føde er igjen det farligste en kvinne kan gjøre. Et lite sår kan bli en dødsdom, kreft er det garantert, alvorlige virussykdommer likeså.

[ Brita-Caisa har varme hender. Dessverre har hun også to sønner utenfor ekteskap. Og er forelska i feil mann. Det får drastiske følger i Finnmark på 1850-tallet (+) ]

En katastrofe inntreffer. 17–18 år gammel må Tommy, som allerede fungerer som viktigste omsorgsperson for småbrødrene, ta et uhyre vanskelig valg. Det handler om frøhvelvets skatter, og om hans egen og resten av familiens overlevelse. Fortjener menneskeheten egentlig frøene fra fortida, om planen bare er å gjenta gamle feil?

I de tre foregående bøkene i klimakvartetten, organiserte Maja Lunde handlingen over tre ulike tidsplan – nær fortid, omtrentlig nåtid, og nær framtid – med forbindelser dem imellom. I «Drømmen om et tre» holder hun seg i 2111, med tilbakeblikk få år bakover i tida. I tillegg drar hun linjer mot de tre andre bøkene i kvartetten. Tommys farmor, Svalbards frøvokter, er kjent for Lundes lesere fra «Blå». Kinesiske Tao, mora som mistet sønnen sin i «Bienes historie», er den viktigste bipersonen i «Drømmen...». Til og med hestene fra «Przewalskis hest» dukker opp i en liten birolle.

[ Barnehagebarn roper ching chong chinamann til Brynjulf. Naboen tror han er avisbudet. Først nå orker han innse at det er rasisme (+) ]

Det er godt romanhåndverk. Maja Lundes styrke har alltid ligget på plott og driv, heller enn språklige finesser. De gangene hun blir for svevende og poetisk, punkterer teksten. Det er handling og komposisjon hun mestrer best. Det er gøy å oppdage forbindelser mellom bøkene, spennende å følge historien idet tilbakeblikk avdekker mer og mer av hva som har skjedd med frøene i hvelvet, og hva som er bakgrunnen for den desperate situasjonen 18-årige Tommy befinner seg i helt i starten av boka. Lunde skildrer av det barske landskapet på Svalbard så leseren ser det for seg, helt uten å dumpe CO₂ og annen dritt i atmosfæren for å fly dit selv.

Også i «Drømmen...» handler det om skjøre bånd mellom foreldre og barn, slik det har gjort i alle de tre foregående bøkene, kanskje særlig den med hestene. Barn som må klare seg helt selv, og ungdommer som tvinges til å bli voksne før tida, er også tydelig tematisert. Vi vet at klimakrise fører til flyktningkrise – da er barn ekstra sårbare.

[ Også Zeshan Shakar, Trude Marstein og Vigdis Hjorth er blant forfatterne som er aktuelle med nye bøker i høst (+) ]

At barnebarna, oldebarna og tippoldebarna våre er de som skal forsøke å leve videre på den kloden vi, våre foreldrene og besteforeldre ødela, er et av de viktigste budskapene i Maja Lundes bøker. Men mennesker blir ikke snille og edle av å gjennomgå vonde opplevelser, viser hun fram. I klimakvartetten er folka traumatiserte og slitne, fulle av sår og arrvev på sjela. De gjør feil. Tar dårlige valg. Framstår som lite empatiske. Også på det mellommenneskelige planet er det ei traurig framtid forfatteren ser for seg. Man kan så absolutt «bli ganske kald i hjertet av å diskutere menneskedyrets mangelfullhet», før og nå.

[ Maja Lunde tildelt Rachel Carsons miljøpris: – Jeg kaller det klimaredsel [...] Redsel er en naturlig reaksjon på en helt reell fare ]

Gitt et så mørkt menneskesyn, og den tunge tematikken klima jo er, er det desto mer imponerende at Maja Lundes tre foregående bøker i serien har blitt så populære, både her hjemme og i utlandet. Riktig nok krydrer hun med små glimt av håp, oftest i form av vitenskapsfolk som var forut sin tid og gjorde bra miljøarbeid ettertida nyter godt av. Men det er kun glimt. «Drømmen...» er også en temmelig trasig dystopi, der også forsøket på å leve med naturen i stedet for mot den, mislykkes.

«Men nå er disse sporene etter mennesker ikke annet enn relikvier», skriver Lunde, i en av flere passasjer der hun faller for fristelsen for å smøre i overkant svulstig på, uten at det løfter romanen: «Tomheten har for alvor seget inn i byen, husene er bare skall, forlatte sneglehus på en diger strand som snart vil vaskes vekk av havet. Og for hvert eneste sneglehus Tommy passerer, siver tomheten ut av skallet som usynlig røyk, og presser seg inn gjennom huden hans, tar plass i blodbanene».

Kloden vinner. Mennesket taper. Det er kanskje like greit, om eneste alternativ er å ha det så kjipt som folka i Maja Lundes bøker.

[ Flere lesetips? Her er en oversikt over den norske krimmen som kommer utover høsten (+) ]