Følelsenes flo og fjære

---

ROMAN

Trude Marstein

«Egne barn»

Gyldendal

---

Scenen i høstens roman av Trude Marstein, «Egne barn», er et torp i Sverige. Deltakerne er den moderne storfamilien. Kjente stier for Trude Marstein. Når hun svever over et slikt bytte blir det ikke nødvendigvis blodig, men kanskje noen dødelige stikk i all stillhet.

Underholdning med psykologisk innsikt i moderne norsk familiekaos leverer Marstein også denne gangen, fire år etter den kritikerroste «Så mye hadde jeg», om den søkende og utilfredse Monika. Igjen handler det om de store og uløselige konfliktene i livene våre. Hvordan skal vi balansere drømmen om frihet og utfoldelse med ansvar og forpliktelser. Særlig ansvaret for barn, som sluker hverdagene våre med hud og hår.

[ Jo Nesbø er tilbake med sin 13. Harry Hole-krim. Her er anmeldelsen av Blodmåne ]

Jeg-fortelleren, Tanja, er en kvinne som nærmer seg 50, med tre barn og to ekteskap bak seg, og muligheten til et nytt foran seg. Hun er en gjenkjennelig Marstein-karakter.

For lenge siden skrev hun og fikk utgitt en roman, og hun drømmer stadig om å skrive en ny. Hun jobber i forlag, og har fått seg ny kjæreste etter flere år som enslig mor for tre barn. To av dem, Lotte og Falk, fikk hun med forfatteren Ivar, som hun og kjæresten Pål nå skal tilbringe en helg med på torpet i Sverige. Denne kjæresten har en liten datter fra et tidligere ekteskap.

[ Barnehagebarn roper ching chong chinamann til Brynjulf. Naboen tror han er avisbudet. Først nå orker han innse at det er rasisme (+) ]

Det eldste barnet, Tuva, er nå 21 år gammel, og har fått seg kjæreste, psykologistudenten Adrian. Hun deltar også i det sommerlige fellesmøtet, der det gamle, idylliske huset på torpet skal males. Den tidligere ektemannen Ivar stiller med sin nye kone Solveig. Tilsynelatende fred og forsoning under blomstrende syriner, men leseren og jeg-fortelleren mer enn aner konfliktlinjer i mange retninger.

[ Vigdis Hjorth har skrevet en ny, intens roman, om løgner og ungdomstid, oppvekst og brudd (+) ]

Tanja er en kvinne midt i livet som tilsynelatende har det meste, men som nages og plages av ambisjoner hun ikke klarer å oppfylle. Det hele foldes ut under dette skarpe, ofte ømme, men først og fremst usentimentale blikket til Trude Marstein. Hun veksler sømløst mellom nåtida på torpet og hyppige tilbakeblikk på strevsomme, men også lykkelige hverdager med forfatteren Ivar. Hensynet til forfatterposisjonen krevde imidlertid oppofrelser som over tid fikk forholdet til å surne.

Enda en gang forbløffes denne leseren over hvor raskt og forførende Trude Marstein leder oss inn i hverdagskaosets gleder og plager der kjærtegn og plutselig begjær klippes over av barnevræl og krav om matpakker og rene sokker. Dette universet håndterer Trude Marstein med en blindgjengers sans for minste dump i veien. Dem er det mange av i høstens roman. Trude Marsteins kloke, aldri hvilende, blikk viser fram det motsetningsfylte i våre kjærlighetsforhold. Også i kjærligheten til våre barn.

[ Årets bokhøst ser ut til å bli eksepsjonelt bra. Her er femten bøker vi forventer oss litt ekstra av (+) ]

Tanja lengter etter litt frihet til å skrive, til voksentid. Hun skammer seg over denne lengselen straks barna er ute av huset, og på vei til en uke med far. Da lengter hun så sterkt etter barna at hun heller ikke da klarer å glede seg over rom for egentid. Slik duver disse motstridende følelsene gjennom romanen som flo og fjære.

De små, nesten usynlige bevegelsene noteres, et blikk som plutselig vendes bort, en hånd på et lår, et rasende utbrudd. I det ene øyeblikket irritasjonen over hans likegyldighet og selvgodhet, i neste øyeblikk viker irritasjonene for det hun ser som finfølelse og humor.

Trude Marstein bruker ofte jeg-fortelleren som vinkel, det gir også i denne romanen mye driv og liv, men som leser kan nysgjerrigheten på «den selvgode forfatteren, som alltid setter sier egne behov først» drive fram et ønske om at også denne stemmen, Ivar, hadde fått komme til orde. For det sniker seg inn en følelse underveis i romanen om at dette har vi hørt før, denne kvinneklagingen kjenner vi.

[ Tjue år etter Bokhandleren i Kabul, har Åsne Seierstad reist tilbake til Afghanistan. Snart kommer boka ]

Men det skal understrekes at få klarer å vise den fram så overbevisende og motsetningsfylt, og likevel så lavmælt ladet med spenning – som Marstein.

Slik også forholdet til barna i romanen kan karakteriseres. Når Tanja skal rangere hva som er viktigst i livet, kommer barna på førsteplassen. Deretter kommer jobben og skrivingen, og på tredjeplassen setter hun kjærlighetsrelasjonen til en mann.

Denne motsetningsfylte, krevende, men også givende kjærligheten til barna er den røde tråden i romanen. Den tråden er ofte stram, det balanseres i alle retninger. Ingen store dramatiske vendinger i Trude Marsteins sommerparadis. Bare et helt alminnelig norsk familiekaos. Nedtegnet med klokskap.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]