Femten norske bøker å se fram til

Skoleåret er i gang, sommeren definitivt over. I boknorge har det vært høst lenge allerede, med en haug nye utgivelser allerede på plass i stabler hos bokhandlerne. Utover september, oktober og november får de selskap av enda flere.

Jens M. Johansson var tidlig på'an med sorgmuntre «Familieverdier», om det tidligere tennisesset Storms mislykka forsøk på å gjøre det stort i forretningslivet og samtidig forholde seg til sin brokete storfamilie. Syrlig men snill satire om familieliv, livsløgner og selvsabotasje, med varm ømhet oppi alt det morsomme.

[ Anmeldelse «Familieverdier»: Skravleklassen er samlet. Da går det i trans og kjønn, damask og sølvtøy, og avrundes med litt lett operettesang til slutt. Artig! (+) ]

Familie og livsløgner er gode stikkord også for Vigdis Hjorth. I «Femten år» skriver hun om tenårige Paulas sjokkerende oppdagelse av at mor lyver overfor sin egen mor. Paula er rystet. Romanen har undertittelen «Den revolusjonære våren», og tar for seg den stormfulle overgangen mellom barn og voksen. Hjorth skriver med en dirrende intensitet om livsløgner og naturopplevelser, i en bok som også vil fungere fint som en introduksjon til forfatterskapet.

[ Anmeldelse «Femten år»: Siden dette er Vigdis Hjorth, skulle man kanskje tro at revolusjonen er en forelskelse. Kjærlighet. Sex. Men nei (+) ]

Jan Grue slo skikkelig igjennom som forfatter i 2018, med selvbiografiske «Jeg lever et liv som ligner deres», om usynlige strukturelle utfordringer som gjør livet vanskeligere for folk med funksjonsnedsettelser. I fjor kom like gode «Hvis jeg faller» og utvidet bildet. Årets bok, «Prøve og feile» er imidlertid en roman, ingen selvbiografi, noe som ifølge Dagsavisens anmelder har gitt Grue ny gnist og glød. Boka handler om småbarnsfaren Magne, som trenger rullestol. Han har jobb som resepsjonist ved et hotell, men møter konstant på praktiske hindringer andre verken ser eller forstår.

[ Anmeldelse «Prøve og feile»: Jan Grue er ikke høflig informerende lenger. Nå er han sint. Det kler ham (+) ]

Usynlige utfordringer er viktige stikkord også i Lars Petter Sveens selvbiografiske «Kunsten å stamme – uten at noen merker det». Forfatteren, som ble tildelt omtrent det som fins av litterære priser for «Guds barn» (2014), forteller i «Kunsten …» om slitet det har vært å forsøke å holde stammingen han skammer seg sånn over hemmelig.

[ Anmeldelse «Kunsten å stamme - uten at noen merker det»: «En oppsiktsvekkende, klok og rørende beretning om et liv på tå hev» (+) ]

Lars Ove Seljestad er også opptatt av skam og sinne. I romanen som snart foreligger, «Eitrandes», handler det om Halvard. Han har forlatt industribygda der han vokste opp for å bli akademiker i byen. Men akademia er ikke noe snilt hvilehjem. Halvard blir nødt til å konfrontere hjembygda og arbeiderkulturen der, i en roman om klassereiser, stolthet og raseri – temaer Seljestad har spesialisert seg på helt siden brakdebuten med «Blind» i 2005.

Livet på landet versus livet i byen, er ett av temaene også hos Helga Flatland. I «Etterklang» skriver hun om Mathilde, som mistet jobben som lærervikar etter et forhold til en attenårig elev. Hun forlater et koronastengt Oslo, og flytter til Telemark. Der møter hun en ekte landsens kar, som attpåtil spiller hardingfele. Men er livet nødvendigvis mer autentisk av den grunn, spør Flatland.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Storfamiliekonstellasjoner med mine-dine-våre barn, ekser og nye partnere, og en sameid hytte på toppen av alt, er utgangspunktet for Trude Marsteins nye roman, «Egne barn». Hovedpersonen Anja er egentlig greit forsont med livet slik det ble. Men det er før vinflaskene tømmes, og eldstedatteren Tuva bestemmer seg for å fortelle sin side av saken. Hva er egentlig en god mor, et solid forhold, et bra liv?

Også Agnes Ravatn plasserer sine hovedpersoner på en hytte, i hennes tilfelle ved Oslofjorden. I «Gjestene» møter vi et par som tilfeldigvis blir kjent med forfatterne i nabohytta. I starten er det spennende. Etter hvert surner forholdet, i en roman som virker å være i slekt med hennes forrige, den smarte «Dei sju dørene».

Ida Hegazi Høyer har gjennom flere bøker utforsket ensomhet og fellesskap. Hovedpersonen i hennes nye roman, «Kirurgen», har organisert livet sitt rundt jobb og karrieren innen gastrokirurgi. Når en niåring plutselig utvikler uventede komplikasjoner etter en antatt uproblematisk operasjon, begynner imidlertid mye å rakne for kirurgen. At kjæresten ønsker forpliktelser han ikke hadde tenkt seg, gjør ikke livet enklere.

«Jeg er egentlig ikke sånn», har Marie Aubert kalt sin tredje bok, andre roman. Her blir leseren kjent med Linnea, som skal konfirmeres. Til feiringen kommer også niesen, faren og bestefaren. Alle fire skal i løpet av konfirmasjonshelga oppdage at bildet de har av seg selv, kanskje ikke stemmer med andres versjoner.

Identitet er et åpenbart stikkord også for Zeshan Shakars forfatterskap. I år kommer «De kaller meg ulven», som sammen med «Tante Ulrikkes vei» (2017) og «Gul bok» utgjør en løst sammensatt trilogi om blant annet opphav og historie, kultur og kjønnsroller, klasse og oslove. En ung mann skal hjelpe sin aldrende far å flytte til Pakistan. Det vekker tanker om egen oppvekst, om familie og slekters gang – og om prisen på en leilighet.

«Hvis du vil lese om bortskjemte middelklassemennesker som graver rundt i sitt eget navlelo, da er dette boken for deg», er den rimelig krasse – men morsomme – tilbakemeldingen forfatteren Knut fikk om sin ene bestselgende roman. Knut er hovedpersonen i Nina Lykkes nye roman «Vi er ikke her for å ha det morsomt». Gitt Lykkes CV, som forfatteren av blant andre «Nei og atter nei» og «Full spredning», er det ikke så fjernt å anta at også dette blir en skarpt satirisk roman om – ja nettopp – bortskjemte middelklassemennesker, denne gangen plassert på Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Maja Lunde er heller ikke her for å ha det morsomt, men for å minne leserne på at det går nord og ned med hele kloden om vi ikke skjerper oss kraftig, og det brennsnart. Med «Drømmen om et tre» avslutter hun klimakvartetten, som fra før består av bestselgerne «Bienes historie», «Blå» og «Przewalskis hest». Handlingen er lagt til Svalbard i 2110, med frøarkivet som viktig omdreiningspunkt, i en roman som også drar linjer tilbake til den kinesiske moren fra «Bienes historie».

Saken fortsetter under videoen

Seriemester Karl Ove Knausgård er, ikke uventet, i gang med en ny serie, planlagt i fem bind. «Morgenstjernen» kom først, fulgt av «Ulvene fra evighetens skog» i fjor. Årets bind heter «Det tredje riket». Det handler fortsatt om den varme augustdagen da en ny stjerne dukket opp på himmelen og mange rare ting skjedde, observert av nye fortellere med nye perspektiver på liv og død, lys og mørke.

Også hos Matias Faldbakken skjer det rare ting. I «Stakkar» oppdager den ensomme fostergutten Oskar et utemmet barn i skogen. Han tar det med hjem til gården, hvor det utvikler seg i fæl fart – ikke ulikt leirklumpen i «Vi er fem» (2020). Folkediktning og eventyr blandes med samtidssatire og sosialrealisme, i en fortelling om ensomhet, traumer og omsorg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen