– Jeg er nok sånn at jeg lett kaster meg inn i ting. Sånn har jeg vært helt siden jeg jobba i Arbeiderbladet. Jeg tar en ting av gangen, ser hvordan det går, og går videre derfra. Vi endrer oss nok ikke så mye, egentlig. Noen hovedtrekk er nok ganske konstante. Jeg i journalistrollen … jeg er nok veldig dedikert. Pågående, sier Åsne Seierstad til Dagsavisen.
Egentlig sitter hun i selvpålagt isolat på skriveloftet for tida, for å få manuset til boka som har arbeidstittelen «Afghanerne» helt ferdig. Den kommer etter planen i oktober.
I fjor ville jeg blitt kidnappet av den samme fyren som jeg nå kunne intervjue til boka.
— Åsne Seierstad
Forrige bok signert Seierstad er «To søstre» fra 2016, som vant Brageprisen og ble kåret til en av Skandinavias ti beste sakprosabøker på 2000-tallet.
Taliban innenfra
På Kagges pressekonferanse med lansering av høstens bøker, snakket Åsne Seierstad for første gang om det forlaget kaller «et nært portrett av tre mennesker som går hver sin vei og et land i krig».
– I Afghanistan har det alltid vært vekselvirkninger av folk som vil prege landet, hver på sin måte. Bevegelsen som styrer akkurat nå, Taliban, kunne jeg for første gang komme innenfor fordi de har makt. I fjor ville jeg blitt kidnappet av den samme fyren som jeg nå kunne intervjue til boka. Han drev mye med sånt, sier Seierstad.
Overrasket
Om under en uke, den 15. august, har det gått ett år siden Taliban igjen tok makta i Afghanistan.
– Verden ble sjokkert da Taliban tok over. Vesten har brukt ikke millioner eller milliarder, men trilliarder av dollar på å prøve å fikse det landet. I likhet med veldig mange andre, fikk jeg meg en overraskelse da alt dette skjedde. Jeg hadde ikke fulgt nøye med på felttoget. Holdt egentlig på med noe annet. Men da det først skjedde, satt jeg dag og natt og fulgte med. Så begynte det å komme henvendelser, fra svenske, danske og norske medier, om jeg ikke kunne skrive noe om det. Ok, tenkte jeg, og dykket ned i notatene mine. Men hva skulle jeg vel skrive om? Jeg har ikke vært i Afghanistan på tjue år!
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Bokhandleren
Oppholdet hennes i Afghanistan for over tjue år siden fikk følger som er blitt en viktig del av norsk litteratur-, forlags- og ytringsfrihetshistorie:
To uker etter terrorbombingene i USA 11. september 2001, dro Åsne Seierstad til Afghanistan som korrespondent for skandinaviske medier. I Kabul flyttet hun etter hvert inn hos en bokhandler og hans storfamilie. I 2002 ga hun ut «Bokhandleren i Kabul. Et familiedrama». Med bokhandleren og hans familie som bakteppe, prøver hun der å forklare Afghanistans historie og kultur.
Rettssakene
Boka ble en umiddelbar suksess, her og hjemme. Den lå nesten et år på The New York Times’ bestselgerliste, og ble oversatt til en lang rekke språk. Bokhandleren og kona hans mente imidlertid at boka var injurierende og krenket familiens privatliv. De saksøkte Seierstad, hver for seg og i flere omganger.
En lang rekke rettssaker over mange år fulgte. Først måtte retten avgjøre om norsk eller afghansk lov skulle gjelde, siden måtte den ta stilling til Rais’ påstander om brudd på privatlivets fred. Seierstad ble først dømt i tingretten, men siden frikjent i lagmannsretten og Høyesterett.
Klok av skade, har jeg nå opptak av absolutt alt. Så blir det ingen diskusjon eller tvil rundt hva som er blitt sagt og ikke sagt.
— Åsne Seierstad
Kortversjonen er at hun til slutt ble renvasket for anklagene. Likevel lurer nok saken i bakhodet, både hos forfattere og forlag, i arbeidet med bøker basert på deltakende observasjon.
[ Åsne Seierstad har også en bok inne på lista over 2010-tallets 15 beste bøker (+) ]
Klok av skade
Åsne Seierstad selv vegret seg imidlertid ikke mot igjen å skrive fra Afghanistan, tross årene med rettssaker etter «Bokhandleren …».
– Det er ikke sånn jeg tenker. Jeg skjønte at jeg måtte dra dit. Klok av skade, har jeg nå opptak av absolutt alt, og gode rutiner for å sikre opptakene. Så blir det ingen diskusjon eller tvil rundt hva som er blitt sagt og ikke sagt. Jeg er fortsatt avhengig av tolk. I det ligger det også en slags sikkerhet. Jeg har ikke lytta til hemmelige samtaler eller noe sånt. Jeg har opplevd afghanerne som veldig åpne. Samtidig er jeg nok blitt mer bevisst på hva de vil snakke om og ikke snakke om. Mer bevisst på hva det folk sier skal brukes, hvordan det passer inn. Bedre på organisering. Mer erfaren, rett og slett, sier Åsne Seierstad.
«Skikkelig gammel»
Apropos erfaring, og bruk av tolk – den unge mannen hun brukte i felten i Afghanistan syntes ikke det var helt enkelt å jobbe for Seierstad.
– Man har jo tre personer i arbeid: en tolk, en fikser, og en sjåfør. Alle menn, minst tjue år yngre enn meg. De ble så slitne hele tida! Syntes dagene var så lange, så tettpakka. «Men du blir jo aldri sliten, selv om du er skikkelig gammel!» sa de. Jeg bare takka for den. Tok det som et kompliment, haha!
Man trenger et ganske spesielt menneske for å bære en hel bok, å holde løpet ut.
— Åsne Seierstad
Eksminister
For turen gikk selvsagt til Afghanistan, tjue år etter forrige opphold. Men første stopp var Sandefjord:
– Mange av dem som måtte flykte fra Taliban, sitter i dag i Norge, i USA, i Dubai. Jeg dro først til Oslofjord Convention Center i Sandefjord, der mange av flyktningene satt sammen, og prata med flere av dem. Man trenger et ganske spesielt menneske for å bære en hel bok, å holde løpet ut. Hun jeg endte opp med å skrive om, har vært minister i regjeringen, og sittet i andre maktposisjoner. Hun har mista mye. Makt. Innflytelse. Er åpenbart frustrert over alt hun føler er forsvunnet.
Ung aktivist
Slik forlaget oppsummerer det, formidler Seierstad i boka «historien om et folk som er utmattet av krig, om apati og desperasjon, historien om et land i ruinenes støv, men også om en spirende vår og folks forsiktige håp om en annen fremtid».
– Jeg ville også skrive om en av aktivistene som fortsatt er igjen i Afghanistan. Der valgte jeg de unge kvinnene, ved en av dem, en student.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
