Bøker

Anette Hemming plasserer seg på krimkartet

En morder varsler ofrene med kart over hvor de vil bli drept. Med «Kartografen» gjør Anette Hemming fra Bærum en solid debut som krimforfatter.

---

«Kartografen».

Krim

Anette Hemming

«Kartografen»

Aschehoug

---

Hun er nokså nylig skilt, og har hovedansvaret for barna på fem og åtte. Skilsmisse var rett avgjørelse. Likevel føles Lisbets kvelder ensomme, og huset hun en gang vokste opp i stort og tomt. Da tobarnsmora finner et håndtegnet kart over sitt eget kjøkken hengende på kjøkkenvinduet, vekkes panikken umiddelbart. Ikke minst fordi kartet har blodspor på baksida. At femåringen mener hun hørte noen i huset natta før kartet dukket opp, er også urovekkende.

Lisbet gjør rett i å være redd. Ett døgn senere blir hun funnet død på kjøkkengulvet, akkurat der den håndtegnede kartet hadde et rødt kryss. Barna var med faren sin på fjellet da Lisbet ble knivdrept, så eksmannen har alibi. Men hvem er så den mannspersonen som ringte nødnummeret? Og hvem virra rundt midt i kalde natta, iført blodig skjorte? Riktig nok bare observert av en av Sandvikas notoriske fylliker, som var godt nedi flaska som vanlig. Men likevel? Og hvilken – om noen – rolle spiller kartet oppi det hele?

Politietterforsker John Persvik og hans underordnede, politibetjent Oda Pedersen, har fått litt av en gåte i fanget i «Kartografen». Spørsmålene blir nemlig ikke færre utover etterforskningen, i en krimroman med mange personer og mange forbindelseslinjer dem imellom, fortalt over flere tidsplan.

Anette Hemming (f. 1990) debuterer med «Kartografen», og kommer veldig fint fra det. På bokas innbrett står det at forfatteren er fra Bærum, og det merkes – i positiv forstand. Handlingen er tydelig plassert på navngitte steder i bærumsgeografien, med forklaringer for lesere som ikke er lokalkjente: Her bor de rike i villaer på solsiden, der bor vanlige folk i rekkehus, og der borte bor de fattigste i blokker, bokstavelig talt på skyggesiden. Aller nederst fyllikene som plutselig sovner ute, og som ofte får med seg mer enn man skulle tro.

Anette Hemming skriver med god driv, og en fin forståelse for spredning av spenningstopper gjennom fortellingen.

Perspektivet flytter fra person til person, i korte kapitler markert med personens navn. På nåtidsplanet prøver politiet å oppklare drapet på Lisbet. Det er ikke så enkelt. Også fordi det stadig skjer andre forbrytelser i tilknytning til kjøkkendrapet. En person forsvinner. En annen blir slått ned. Noen blir kidnappet. Hele tida mens det stadig dukker opp nye, håndtegnede kart, tegnet en person som helt tydelig holder oppsyn med flere av hovedpersonene.

Politiet ser noen sammenhenger, men langt fra alle. Ofte ligger leseren i forkant. Hun har nemlig tilgang til ett tidsplan til. I 1999 gikk Lisbet siste året på ungdomsskolen. I klassen gikk også mobbeofferet Robert. Han har det ikke greit, verken på skolen eller hjemme. Mor ligger på sofaen med pillebrettene sine på trygg avstand, far forsvant på sjøen da Robert var liten. Robert selv forstår ikke helt de sosiale spillereglene. Han kjenner seg tryggest når han kan holde avstand og bare observere. I dag ville Robert sikkert fått en diagnose, noe på eller nær autismespekteret. Ikke at det hjelper ham i 1999, isolert og alene som han er, utsatt for daglig vold og hets.

Anette Hemming skriver med god driv, og en fin forståelse for spredning av spenningstopper gjennom fortellingen. Hun legger igjen spor og blindspor, så leseren får være med å tippe seg fram til sannsynlige sammenhenger og årsaksrekker. At man relativt tidlig kan komme til å tippe rett gjerningsperson, ødelegger ikke så mye. Ikke så lenge det også kunne vært flere andre mulige løsninger på mysteriet.

En person forsvinner. En annen blir slått ned. Noen blir kidnappet.

Alt er nemlig ikke som det virker, verken blant de rike og vellykka eller de fattige og mislykka i velstående Bærum. Og fortida bærer alle med seg.





Mer fra Dagsavisen