Mer krim fra forlaget som oppdaget Ulstein og Flood

– Framfor alt er det en enorm bekreftelse. Det er åpenbart et godt forlag å være på, som gjenkjenner og har erfaring med å jobbe fram god krim, sier den ferske forfatteren til NTB. Hun legger til:

– Men selvsagt er det nervepirrende å skulle slippe sin første bok ut til publikum. At Aschehoug allerede har disse navnene i stallen, gjør heller at jeg gruer meg litt mindre. Det betyr at det er mange dyktige folk som har troen på meg.

Hemmings vei til litteraturen har på en måte ligget i luften.

– Jeg elsker å skrive og har alltid hatt en forfatter i magen, om enn godt gjemt i mange år, mens livet tok meg i en annen retning. Nå var tiden inne for å følge den store drømmen, fastslår hun. Og sier hva hun håper hun har skapt med blodferske «Kartografen».

– En god bok skal være engasjerende. Jeg er opptatt av driv og spenningsoppbygging, men også interessante karakterer, bakgrunnshistorier og psykologi.

– I «Kartografen» formet det seg et univers hvor jeg kunne kombinere alt dette.

Det skumle utenforskapet

Det begynte med karakteren Robert, som forfatteren kjente at hun både brydde seg om – og interesserte seg for. Spesielt hvordan manglende aksept fra omverdenen dytter ham inn i isolasjon og en usunn måte å forholde seg til andre mennesker på, allerede i ung alder.

– Den type utenforskap finnes i samfunnet rundt oss. Hvilke konsekvenser kan det få, sier forfatteren, som blir inspirert av selve skriveprosessen.

– Å sitte foran en tom side, og begynne med en første setning, for deretter å la fingrene løpe løpsk over tastaturet. Begynnelsen av prosessen er gjerne veldig kreativ. Fantasien – og karakterene – tar meg hit og dit. Plutselig popper det opp noe helt nytt, forteller hun. Og sier at da hun først var i gang med plottet, så jobbet hjernen hele tiden.

– Jeg kan komme på en tvist mens jeg lager middag, eller en ny scene mens jeg står i dusjen. Når jeg legger meg, ender jeg ofte opp med å ruge på problemene jeg må løse for å få historien til å gå opp på en god måte. Alt dette fører til ganske omfattende notater på mobilen min, og til tider kaos i både hode og tekst, ler hun.

Bit for bit

Handlingen i «Kartografen», som utkommer nå i juli, utspiller seg i Bærum, spesielt i området rundt Sandvika, og forfatteren letter litt på sløret om handlingen:

– En morgen finner småbarnsmoren Lisbet et kart festet på kjøkkenvinduet. Det viser rommet hun befinner seg i, og i midten er det markert et rødt kryss. Samme natt blir hun funnet drept på sitt eget kjøkken.

Inn fra sidelinjen sender forfatteren den autoritære politietterforskeren John Persvik, som skal komme til å lede etterforskningen.

– Gjennom ham, og et rikt persongalleri av mennesker som på en eller annen måte er involvert i det som har skjedd, avdekkes bit for bit av drapsmysteriet. Og det blir tydelig at kartografen har mer uoppgjort. Noe ulmer i den lille byen. Menneskene rundt Lisbet har hemmeligheter, vi vet ikke hvem vi kan stole på. Og stadig kommer vi tilbake til historien om Robert, gutten som i ensomhet fordyper seg mer og mer i sin store lidenskap: Kart, legger hun til.

Mistenkelig nettleserlogg

Det Hemming visste om politisaker fra før, har hun plukket opp fra film og litteratur.

– Det er nok ikke alltid like korrekt, så jeg ble nødt til å gjøre research. Man skal ikke undervurdere hva man finner på Google. Summen av rapporter og nettsider som jeg har vært gjennom, har nok gitt meg en over gjennomsnittet mistenkelig nettleserlogg. Et par spørsmål jeg ikke fant svar på, måtte jeg få hjelp med av en venninne i politiet., forteller hun – og røper at hun akkurat har gått til innkjøp av pensumet til Politihøgskolen – for å sikre seg oppslagsverk.

– Det er generelt mye underlig man ender opp med å undersøke. Politiarbeid er nå én ting, men det har blitt mange turer med Google Maps – kart er tross alt viktig her – og jeg har undersøkt alt fra skipsforlis til dyre klokker.

Den største utfordringen ble å knytte sammen alle trådene på en god måte.

– Du skal klare å time, følge opp, bake inn og hinte – uten å hinte for mye – og få alt til å gå opp til slutt. Helst overraske, men ikke så mye at det ikke gir mening. Det er et skikkelig edderkoppnett, sier forfatteren, som håper historien hun har skrevet framkaller følelser hos leseren.

– Det kan være engasjement for karakterene, eller at man fryser litt på ryggen av det som foregår, eller det som kan skje, rundt neste sving. Og selvfølgelig: at man ikke klarer å legge den fra seg. Som debutant setter jeg også ekstra pris på tilbakemeldinger om at man ønsker seg mer.

– Blir det flere bøker fra deg om John Persvik, Hemming?

– Ja, vi skal bli bedre kjent med John Persvik. Kanskje også i en litt annen rolle.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!