Jussi Adler-Olsen om Avdeling Q-bøkene: – Carl Mørck er litt lik meg

– I 2005 bestemte jeg meg for å lage verdens lengste sammenhengende krimhistorie. Den skulle være 6000 sider, fordelt på ti bind, som hver for seg skulle ta opp hvert sitt tema. Men det store, viktige, felles temaet for hele serien, er misbruk av makt.

Det sier Jussi Adler-Olsen til Dagsavisen. I spenningsserien om Avdeling Q, som spesialiserer seg på henlagte saker, er han nå kommet fram til bind ni, «Natriumklorid». Blant de tidligere bøkene i serien, finner man en lang rekke bestselgere, som «Kvinnen i buret», «Flaskepost fra P», «Journal 64» og «Offer 2117». Bøkene har dessuten blitt både filmer og TV-serier – mer om det nederst.

Mørke hemmeligheter

«Natriumklorid» starter med et brak. Bokstavelig talt. Seks personer dør momentant i det alle på stedet betrakter som et lynnedslag i en park i København i 1982. Kun én kvinne overlever.

Seks år senere smeller det igjen, denne gangen i et bilverksted. En ulykke, tenker etterforskerne da. Flere tiår senere, havner imidlertid eksplosjonen i bilverkstedet hos Avdeling Q. For var den eksplosjonen egentlig en ulykke? Hvorfor ligger det en liten haug vanlig bordsalt på bakken nær verkstedet?

[ – Folk sier «pøft, damebøker! Men kvinners liv er uendelig interessante! sier Sarah Jio (+) ]

Drapssjef Marcus Jacobsen i det danske politiet setter Avdeling Q og dens leder, visepolitikommissær Carl Mørck, på saken.

– Alle i Avdeling Q har hemmeligheter. Det har vi, alle sammen. Uten hemmeligheter er vi ikke oss. Men hemmelighetene etterforskerne i Avdeling Q bærer på, er alle av det brutale slaget, sier Adler-Olsen.

Variert bakgrunn

I «Selfies» ligger perspektivet hos etterforsker Rose, som bærer på alvorlige barndomstraumer. I «Offer 2117» kommer Carl Mørcks faste makker Assads vonde historie fra Syria fram.

– Skiftende synsvinkel gjennom serien holder på spenningen, avslører forfatteren, som i sin tid studerte filmvitenskap som støttefag til medisin(!)

Han har også vært gitarist i flere band, drevet tegneseriebutikk, grunnlagt og drevet sitt eget forlag, vært forlagssjef i flere andre forlag, og skrevet flere sakprosabøker før han satte i gang med Avdeling Q-serien.

[ Nobelprisvinner Abdulrazak Gurnahs nyeste roman på norsk skildrer Vestens brutale framferd i kolonilandene (+) ]

Lei kriminelle

I «Natriumklorid» slipper leseren endelig inn i Carl Mørcks hode, og får dele hans synsvinkel. Det er planen også for tiende og siste bok om Avdeling Q, som ifølge Jussi Adler-Olsen kommer neste sommer.

– Carl Mørck er litt lik meg, og litt lik en psykiatrisk pasient jeg møtte da jeg var fem år gammel. Han er en politi som, i motsetning til mange krimhelter, ikke drikker. Etter tjuefem år i politiet, er han imidlertid lei av kriminalitet, og av kriminelle. Det blir politifolk. Idet vi møter ham, er Mørck er en fyr med kreative evner han ikke utnytter. Men da Assad kommer inn i livet hans, får han mye av nysgjerrigheten tilbake, sier Adler-Olsen.

[ Han har skrevet om zombieapokalypsen og om voksne menn som liker poker. Men i Europa blir Colson Whitehead alltid bedt om å kommentere amerikansk politikk. Som om han har peiling! (+) ]

Carl Mørcks verden

Seksten år har gått siden han la planen for Avdeling Q-serien. Planen var egentlig en bok i året, men suksessen førte til at Jussi Adler-Olsen måtte bruke mer tid enn planlagt på å reise verden rundt for å møte presse og lesere. Per nå er bøkene oversatt til 43 språk, og gitt ut i over hundre land.

[ – Vi er alle like for døden, sier kvinnen bak supersuksessen «Å vanne blomster om kvelden» (+) ]

Siden starten har forfatteren måttet forandre på flere detaljer i hvert bind. Syria, etterforsker Assads hjemland, er ikke lenger det samme fredelige stedet i 2019 som det var i 2005. Historien fra Sprogø (se under) måtte fortelles.

Men det store, overgripende prosjektet, altså å skrive om maktmisbruk, holder han fast ved.

– Serien skulle ha en reell utviklingshistorie. Ikke noe småtteri, som at helten blir skilt, får en hund, og drikker kaffe. Noe stort og ordentlig! Det har skjedd noe spesielt i Mørcks liv, en episode han helt har blokkert ut. Først nå, i «Natriumklorid», blir mer og mer av hans indre liv avslørt, lover Adler-Olsen.

[ «Han lo så han hiksta. Kruttrøyk og latter. Han hadde lurt meg, det var bare en selvmordsspøk», forteller kulturgründeren om sin pappa (+) ]

Sykehusoppvekst

Han har klare ideer om hvor engasjementet kommer fra. Om hvorfor han ville skrive om maktmisbruk.

– Jeg bodde på psykiatrisk sykehus hele barndommen. Faren min var psykiater. Jeg var aldri redd for pasientene. Legene, derimot! Min far sa alltid at «da pasientene var barn, var de akkurat som deg. Men de er blitt utsatt for mangel på kjærlighet».

Så fem år gamle Jussi spurte pappa om også han kom til å bli sånn som pasientene han så lenket fast i skrikebur på sykehuset, når han ble voksen.

– «Hører du ikke etter», svarte far. «Du som har foreldre og tre eldre søstre og flere andre som elsker deg. Du har gode gener. Et økonomisk noenlunde trygt hjem» Det siste stemte forresten bare delvis. Vi hadde ingen penger, for på femtitallet tjente ikke leger noe.

[ – Psykologen er ofte skada selv, mener Alex Michaelides, som skrev «Den tause pasienten» (+) ]

God økonomi

Forfatteren smiler lurt. Ting har skjedd på sytti år. Med over 12 millioner solgte bøker og et helt lass ekstraprosjekter i tillegg, har Jussi Adler-Olsen klart seg fint økonomisk. Også uten å bli lege som far, slik han egentlig hadde tenkt. Ifølge Wikipedia hadde firmaet hans egenkapital på 71 millioner og en omsetning på 34 millioner kroner i 2015, mens forfatteren selv tok ut åtte millioner i lønn samme år.

– Litteratur er den beste jobben man kan få! Sove til ti, skrive i pysjen, perfekt!

[ 50.000 norske lesere gråt seg gjennom «Et lite liv». Nå er forfatteren tilbake med ny bok (+) ]

Antiautoritær

Men han har ikke glemt hvor han kom fra. Årene i Fredsbevegelsen. Farens kamp mot kollegaer som brukte posisjonen sin som leger til å påføre pasientene unødvendig smerte, i uverdige kår. Det siste skriver han blant annet om i «Journal 64», som tar for seg hvordan såkalt «åndssvake» danske kvinner mellom 1955 og 1961 ble sendt til «behandlingshjemmet» på Sprogø, og kun fikk slippe ut dersom de lot seg sterilisere. Det ble også utført aborter og steriliseringer mot kvinnenes vilje, siden de ifølge brungrumsete rasehygieniske argumenter ikke ble regnet som verdige til å formere seg.

– Jeg er veldig antiautoritær på mange punkt. Jeg analyserer og evaluerer og kritiserer. Akkurat nå er vi ikke på rett vei med noe. Styringssystemene i verden blir mer og mer liberaliserte. Vi har korrupte ledere som ikke fortjener posisjonen, og som misbruker makten. Vi læres opp til å være følgere. Danmarks tidligere statsminister, Anders Fogh Rasmussen, fulgte president Bush, og lot oss gå til krig. På feil grunnlag!

[ – Kun Putins død kan stoppe krigen, mener Ukrainas mest berømte forfatter. ]

Ødelagt Danmark

Jussi Adler-Olsen har i det hele tatt mye å si om Anders Fogh Rasmussen, som etter sine åtte år som statsminister for det høyreliberale danske partiet Venstre, gikk rett i ny jobb som Natos generalsekretær fra 2009 til 2015.

– Anders Fogh Rasmussen omdannet det danske samfunnet fra å være et sosialt fellesskap der man tenkte på hverandre, til å bli et kaldere og hardere samfunn der det er hver mann for seg, og drit i resten. Ofte handler misbruk av makt om manglende omtanke. Om dumhet. Men først og fremst handler det om egoisme. Selviskhet. «Natriumklorid» handler om etikk og moral. Mangler den, er vi ille ute, både på individ- og regjeringsplan.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Fienden Fogh Rasmussen

Han ramser opp flere problemer. Alt fra religiøs fanatisme og ustabil økonomi, til krigen i Ukraina:

– Anders Fogh Rasmussen gikk rett fra å ødelegge Danmark til å ødelegge resten av verden. Det er helt åpenbart at Ukraina burde vært nøytrale, som Sverige og Finland alltid har vært. Men det var ikke godt nok for Nato-sjefen sjøl. Han påvirka Ukraina til å søke mot Nato. Og se bare hvor vi står nå. Putin er åpenbart en gal mann. Men hva skulle nå Ukraina i Nato å gjøre? Ingen tjener på det. Eller i EU? Ukraina er absolutt ikke klare for EU-medlemskap. Vi har allerede Serbia der, som støtter Russland. Vi snakker ikke samme språk i EU lenger. Heller ikke konkret. Museumsplakatene i Barcelona er kun på spansk og katalansk, ikke engelsk.

EU-skepsis

Adler-Olsen liker ikke EU, i tilfelle det hva uklart.

– Og hva skal vi gjøre med Russland? Ikke nå, under krigen, men framover? Ønsker vi virkelig en ny, kald krig, et nytt jernteppe? Vi trenger en ny Nelson Mandela, en ny Gandhi. Klimaet går også til helvete. Hele øygrupper forsvinner. Jeg kjøpte nylig et hus som ikke ligger på stranden, men lenger oppe. For vannet kommer nok.

Ny serie

Foredraget kunne vært lengre. Mye lengre. Men, konkluderer Adler-Olsen selv, han er likevel en lykkelig mann. Og heldig. Far til en, farfar til to, og fortsatt gift med Hanne, som han har vært sammen med siden 1970.

– Hva kan man vel gjøre for sine barnebarn, annet enn å gi den kommende generasjonen kampgnist?

Litt underholdning, kanskje? Jussi Adler-Olsen bidrar også der. Snart blir bøkene om Avdeling Q til en ny, amerikansk TV-serie. Den blir etter planen å finne på en stor strømmetjeneste i 2023.

– Dette blir den beste serien. Scott Frank, som blant annet er serieskaperen bak «The Queen’s Gambit», og manusforfatter for filmer som «Little Man Tate», har laget et konsept for alle ti bøkene, med en sesong per bok. Verdens beste produksjonsselskap står bak, og strømmeselskapet finansierer, men der har jeg ikke lov å røpe detaljer ennå, ikke før til høsten.

Dårlige filmer

Det er ekstra fint, syns Jussi Adler-Olsen, fordi filmene og seriene som er blitt laget av bøkene hans så langt, har ikke vært spesielt bra.

– Jeg er ikke fornøyd med noe. Mitt samarbeid med produksjonsselskapet Zentropa (som ble etablert av Lars von Trier, red.anm.), har ikke vært ideelt. Eller, for å si det på en annen måte, det har ikke vært noe samarbeid. Jeg er utdannet filmmann. Jeg kan litt om dette. Problemet er bare at jeg ikke har tid til å skrive egne manus. John Irving gjorde det for «Siderhusreglene», som etter min mening er en bedre film enn roman. Men det tok ham mer enn to år. Skal jeg holde på sånn, blir jeg ikke ferdig før jeg runder 105 år. Det går ikke.

– «Døm aldri en bok etter filmen», er det noe som heter. Jeg håper leserne mine har fått med seg det!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen