Bøker

Bokbål er symbolsk vold. Og en norsk tradisjon

Nynorskhatere brente ordlister. Samnorskhatere brente lærebøker. Ottar Grepstad har funnet overraskende mange bokbål mot språk i norsk historie. Inkludert spontanbrenning av bokmålslærebøker.

Avgangselever på videregående har stått for mange av bokbåla mot språk i norsk historie.

– Spørsmålet er ikke hva man mener om bokmål eller nynorsk, men hva som er legitime måter å ytre seg på offentlig. Hvor går grensene? Hvilke typer gjerninger aksepterer vi i offentligheten? spør Ottar Grepstad.

Han er forfatteren av en lang rekke sakprosabøker om samfunn og politikk, særlig nynorsk språk- og kulturhistorie. Nå er han aktuell med brennferske «Brent ord. Bokbål mot språk i Noreg 1912-2005».

26 språkbokdrap

Boka er det tittelen røper – en gjennomgang av hvor og når folk i Norge har brent bøker mot språk. Ottar Grepstad dokumenterer 26 bokbål og andre symbolske «drap» på bøker i offentligheten, enten ved henging, drukning eller gravlegging.

Bokbrenning er en symbolsk handling. Den utføres offentlig, for å skremme og ødelegge noe som er viktig for andre mennesker.

—  Ottar Grepstad, forfatter av Brent ord
Ottar Grepstad

For hvert av de 26 språkbåla forfatteren kan dokumentere, anslår han at det er tre-fire andre bokbål, bål som ikke ble dokumentert i de 8–9000 avisene og andre skriftlige kildene han har undersøkt. Det gir et anslag på rundt 75 bokbål totalt i perioden.

– Jeg tror ikke jeg har funnet alle båla. Det første jeg finner, er i 1912, da avgangselever på Hamar brenner en dukke på størrelse med en mann, med påskriften «maalprofet». Gymnasiastene var imot at det var innført obligatorisk avgangseksamen i landsmål, seinere kalt nynorsk.

Symbolsk vold

Fra 1912 til 1948 kan Grepstad dokumentere 17 bokbål mot landsmål. Fra 1956 til 1964 finner han sju bål mot samnorsk, og fra 1982 til 2005 åtte bål mot nynorsk. Dessuten to tilfeller i der nynorskelever setter fyr på bokmålsbøker, i frustrasjon over at de etter Reform-97 ikke fikk bøker på eget opplæringsmål, kun sidemålet.

– Bokbrenning har ingenting med sivil ulydighet å gjøre. Sivil ulydighet er når man bryter loven for å følge egen samvittighet. Bokbrenning, derimot, er en symbolsk voldshandling. Den må utføres offentlig for å skremme og ødelegge. Det man ødelegger, er noe som er viktig for andre mennesker. Det er hele poenget. Slik er det når man brenner nynorskordlista eller lærebøker på samnorsk, og slik er det når man brenner Bibelen eller Koranen. Dette er symbolsk vold, altså bruk av fysisk kraft for å fjerne eller skade noe som representerer noe større, der handlingen fører til at enkeltpersoner eller grupper blir frarøvet noe, sier Ottar Grepstad.

Nazistene

I «Brent ord» innleder han med et historisk tilbakeblikk. Bokbrenning har vært en europeisk skikk i minst åtte hundre år. Nyere histories mest berømte bokbål, var det imidlertid nazistene som sto for. Da de tok makta i 1993, organiserte de offentlig brenning av såkalt «utysk» og «skadelig» litteratur. Det betød for propagandaminister Joseph Goebbels særlig bøker skrevet av jøder, kommunister eller andre nazistene hatet, eller bøker med nazi-kritisk innhold.

– Nazistene fant ikke opp bokbål. De etterlignet andre. Også norske bokbål føyer seg inn i en tradisjon, selv om bokbrennerne ikke kjenner den. Ofte bruker de religiøse metaforer. De snakker om å «overgi bøkene til flammene», om å ofre dem. Goebbels kalte bokbålene symbolske. Det gjorde også norske bokbrennere. De argumenterer ellers minimalt, utover påstander av typen «alle hater nynorsk», sier Grepstad.

Over atten

Så godt som alle bokbålene mot språk, ble tent av elever på videregående skole, oftest russ.

– Før 1970-tallet er de fleste bokbrennerne umyndige, etter 1970-åra har de nådd myndighetsalder. De er over atten, og ferdig med den høyeste allmenne utdannelsen vi har i landet. Felles for aksjonene før 1970-åra, særlig aksjonen mot samnorsk, er at det helt åpenbart står voksne i bakgrunnen, og så å si kaster bensin på bålet. De voksne skaper et meningsklima og en språkpolitisk stemning som gjør det legitimt å bruke symbolsk vold, sier Grepstad.

Unge Høyre drev aktivt med vulgær argumentasjon retta mot nynorsk.

—  Ottar Grepstad, forfatter av «Brent ord»

Voksne svikta

Han kaller det en kollektiv svikt at ingen voksne, ingen ledere, tok klar og offentlig avstand fra bokbål mot språk.

– Med unntak av en rektor i Kristiansand i 1962, var det ingen skoleledere som sa noe. Verken ledere av Riksmålsforbundet eller Unge Høyre sa stopp. Ingen av dem oppfordret direkte til bokbål. Men Unge Høyre drev aktivt med vulgær argumentasjon retta mot nynorsk, og Riksmålsforbundet kjempa mot nynorsk før 1940 og mot samnorsk i 1950- og 60-åra. Det tok bokbrenningene til inntekt for sin sak, sier Grepstad.

Ideen bak samnorsk, var at bokmål og nynorsk skulle smelte sammen til ett, gjennom offentlig vedtatte rettskrivingsreformer som gjorde dem gradvis likere.

Avisredaktører svikta

Ottar Grepstad er også lite imponert over landets avisredaksjoner gjennom perioden han undersøker. Først ved den hittil siste bokbålet, i Bergen i 2005, kom det en tydelig reaksjoner fra deler av pressen.

– Bergens Tidende og Dagbladet var de eneste avisene som over tid og konsekvent skrev ledere mot språkbål. Aftenposten og Morgenbladet har aldri sagt ifra, fordi meningsdannerne, der som i så mange andre aviser, sympatiserte med bokbrennerne. Selv Martin Tranmæl var på 1950-tallet usikker på hva han mente om bokbål som spaltist i Arbeiderbladet. Han var sjelden usikker på noe som helst, sier Grepstad.

Ikke forbudt

Å brenne bøker er ikke forbudt i Norge.

Brenner du bøker, brenner du argument.

—  Ottar Grepstad

– Jeg beskylder ingen for lovbrudd. Bokbål mot språk har aldri blitt prøvd for retten, så vi vet ikke hva rettsvesenet ville sagt om dette. Slike bål blir gang på gang nærmest bortforklart. Det kalles «guttestreker», og forveksles med ordinære meningsytringer. Men brenner du bøker, brenner du argument. Du brenner noe du ikke godtar, for å fjerne det. Det er stor forskjell mellom å gå til symbolsk angrep på noe, og å argumentere verbalt mot det. Dessuten kom bokbålene mot nynorske bøker aldri som kulminasjonen på en lengre diskusjon, der folk først hadde prøvd å argumentere med ord. Det starter med volden, altså selve bålet, sier Ottar Grepstad.

«Brent ord. Bokbål mot språk i Noreg 1912-2005» skal være i salg fra midten av januar 2022. Det er den første boka som undersøker og dokumenterer slike bål i norsk kontekst.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen