Anmeldelse «Småting som dette» av Claire Keegan: Fin førjulsmelankoli

Roman:

Claire Keegan, oversatt av Merete Alfsen: «Småting som dette» (Aschehoug)

Førjulsstria kan by på søt forventning. Men også en solid dose melankoli. Mørkt er det, og kaldt, og travelt med alt som skal gjøres hjemme og på arbeid. Hvor ble det nå egentlig av året som gikk, og var ikke jula mye gøyere før?

Inn i den stemningen trer irske Claire Keegan, med sin korte førjulsroman «Småting som dette». Vi følger kullhandler Bill Furlong i en liten irsk by. Det er travel førjulstid på jobb, med mange leveranser av kull, antrasitt og ved til privatpersoner og bedrifter. Hjemme steller Furlongs kone og de fem døtrene til jul, men Bill klarer ikke helt å engasjere seg i deres glede og forventning.

[ Hilde Hagerup har skrevet biografi om faren Klaus, som døde 20. desember 2018: – Livet er så kjempekort! (+) ]

Døtrenes ønsker, om Levi’s 501-bukser, Queen-album, brettspill og bøker – tidsmarkørene plasserer oss i 1985 – kaller fram såre barndomsminner for Furlong. Han var sønn av en enslig mor, med ukjent far, og fikk aldri det store puslespillet han ønsket seg som guttunge. Å havne i uløkka var en stor skam i katolske Irland på den tida. Er det fortsatt, på 1980-tallet.

Bill og mora var heldige, og fikk bo hos en velstående, enslig eldre kvinne. Likevel vokste han opp litt på nåde, vel vitende om at uekte barn er mindre verdt enn andre. Unntaket var den dagen han vant førstepremie i skolens stavekonkurranse: «En hel dag og vel så det hadde Furlong gått rundt og følt seg en fot høyere og trodd, i sitt hjerte, at han var like mye verdt som andre barn». Underforstått: Det ble med den dagen.

[ Her er de beste bøkene i 2021, valgt av Dagsavisens anmelder (+) ]

Såkalte «uekte barn» er et viktig poeng i boka. Furlongs siste kulleveranse på selveste julaften gå til småbyens nonnekloster. Der driver nonnene av Den gode hyrde en yrkesskole for jenter, og et anerkjent vaskeri. Eller er det sånn? Furlongs forrige besøk dit, fikk ham til å tvile. Ifølge ryktene er jentene ved «yrkesskolen» av tvilsom karakter. Kan det stemme at den såkalte skolen egentlig er et mødrehjem dit «simple, ugifte jenter kom for å skjule seg etter de hadde født [til] løsungene var bortadoptert»?

I Irland var abort forbudt fram til 2017, og i 1985 måtte man fortsatt ha resept fra legen for å kjøpe kondomer.

Furlong gjør sine undersøkelser. Svarene han finner, stiller ham overfor et dilemma. Han tvinges til et valg, der eget opphav spiller en viktig rolle.

[ Dette er årets beste album, valgt av Geir Rakvaag (+) ]

I romanens etterord forklarer forfatteren Claire Keegan forelegget for fortellingen. I katolske Irland, der abort var forbudt helt fram til 2017, og man i 1985 fortsatt måtte ha resept fra legen for å kjøpe kondomer, fantes det helt til 1996 såkalte Magdalen-vaskerier. Der ble ugifte gravide jenter og kvinner holdt skjult, og babyene deres adoptert bort.

Langt fra alle overlevde. En historiker har avdekket at bare ved ett av disse hjemmene, døde nær 800 spedbarn mellom 1925 og 1961. Flere titalls tusen kvinner ble traumatisert for livet. Ekstra ille er det at staten og den katolske kirka sto sammen om denne «løsningen» på det «problemet» ugifte mødre angivelig utgjorde.

[ Dette er årets beste album, valgt av Mode Steinkjer (+) ]

«Småting som dette» er imidlertid ingen roman om disse mødrehjemmene. Snarere er det en fortelling om en mann midtveis i livet, som ser tilbake og oppdager noe nytt om det han kom fra, og om det han vil være videre. Litt mørkt, litt melankolsk, men fint på den klassiske dickensianske måten. Bill Furlong klarer seg fint nå, men han vet godt at det er mye takket være flaks. Kan derfor aldri slappe helt av. Furlong vet han burde være fornøyd, men klarer ikke la være å drømme. Enn om livet hadde tatt en annen vending? Han tenker en del på det.

Apropos Dickens, så er det også interessant å observere hvor gammeldags småbyirland anno 1985 oppleves, med kullkjøring, nonnekloster, peisfyring og flittig kirkegang. Uten Levi’s-buksene og Queens-albumet kunne man nesten like gjerne vært i 1885. Også det bidrar til å gi leseren følelsen av at «Småting...» er en slags klassiker.

Claire Keegan er en av irsk litteraturs mest feirede nålevende novelleforfattere. Setningene hennes er enkle, men presise. Mye dirrer utenom. I stemningen, som sitter i. Det betyr ikke at noe er uklart. Alt leseren trenger å forstå, blir vist fram.

Romanen er kort, perfekt for et par timers førjulsfred – eller kanskje romjulsro – etter adventsstria har lagt seg. Merete Alfsen har, som alltid, gjort en strålende jobb med å dikte Claire Keegans ujålete prosa om til like klartklingende norsk.