Anmeldelse: Anne Oterholm lar ubehaget vokse

ROMAN

Anne Oterholm

«Livslyst»

Oktober

Høstens roman «Livslyst» er heldigvis en typisk Anne Oterholm. Det skjer lite eller nesten ingenting i hennes bøker. De bæres ofte av en eller flere stemmer som prater i vei om eget liv og egne interesser. De holder ofte andre mennesker på avstand, unngår dem, gjemmer seg, bygger opp murer av forsvar kanskje ved å lyve for seg selv eller utstyre seg med edlere motiver enn de har. Bak de lange tiradene med ord, denne overflaten av trivielt ordgyteri, vokser det ofte fram et ubehag og en stor ensomhet som berører leseren på et nakent, eksistensielt plan.

Det er noe insisterende og imponerende ved denne romanformen som Anne Oterholm velger å presentere for sine lesere år etter år. Og det skal understrekes, ikke uten tydelige humoristiske innslag. «Livslyst» har gjenkjennelige trekk med tidligere romaner fra denne forfatteren. Karakteren Oliver i «Løgnhals» fra 2018 er ikke uten slektskap med Åsta i årets roman.

[ Ella Marie Hætta Isaksen: – Jeg lar det samiske folk tale gjennom meg ]

Hun er en kvinne midt i 40-årene, jobber som rengjøringsmedarbeider, etter å ha forlatt læreryrket. Kanskje fordi hun ikke er spesielt glad i barn. Hun er i alle fall fast bestemt på ikke å sette barn til verden. Når hun ikke vasker andres leiligheter ser hun på dokumentarer om dyr eller dater på nettet. Hun er også fast bestemt på å reise til Kina for å se en kjempesalamander, som bare finnes der.

Broren Kristian er revisor og har nettopp startet et firma, han er heller ikke gift eller har barn. «Det han vil er og gå rundt og drømme, mener Åsta. Som altså ikke drømmer så rent lite selv, om en Kina reise som naturligvis aldri blir noe av. Men som hun likevel later som hun har foretatt overfor en arbeidskollega og en mann hun dater en kort periode. Forholdet til foreldrene er heller ikke av det varme og nære slaget. I det hele tatt står Åsta fram som en ganske hjelpeløs person når det gjelder kontakt og nære relasjoner.

[ Når Lara Rashid (27) har det vondt, pleier hun å skrive for å forstå hva som skjer inni henne (+) ]

Jeg-stemmen til Åsta flyter urolig gjennom romanen. Den er triviell til det komiske noen ganger. Som når Åsta hevder at hun vil at hver dag skal være en fest. Hun henter en takeaway og setter seg foran TV-en for å se på en dokumentar om dyr. Ikke fordi hun er så interessert i dyr i sin alminnelighet, men snarere i de store forskjellene mellom artene, hevder hun. En interesse hun fikk via en kvinnelig zoolog, som hun vasket vinduer hos. Denne kvinnen fortalte hvor forskjellig livet artet seg for forskjellige dyr. Noe som umiddelbart fascinerte Åsta. Som også er veldig opptatt av individuell frihet, dette at man til enhver tid kan gjøre hva man vil. Derfor vil hun ikke binde seg til noen.

Gjennom de sju årene leseren følger Åsta og hennes tilværelse skjer det få endringer i hennes liv, bortsett fra en stadig mer iherdig innsats for å holde seg i form. Anne Oterholm frir ikke til sine lesere, jeg kunne være fristet til å si at hun tidvis prøver å kjede vettet av dem, men får det ikke helt til. Det fascinerende ved Anne Oterholms metode slik den står fram i «Livslyst» er følelsen den gir – av en forfatter som avslører det pinlig trivielle som hefter ved oss alle – men som vi helst ikke vil få midt i fleisen. Det er en elegant bruk av språk Anne Oterholm bedriver i høstens roman.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen