Paul Auster: En formidler av første klasse

ESSAYS

Paul Auster

«Samtaler med fremmede»

Utvalgte essays, forord og andre skrifter 1967–2017

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Aschehoug

Etter å ha lest bokas nesten 400 sider får du trang til å lese Samuel Becketts samlede verker på sparket. Eller hente fram en støvete utgave av Knut Hamsuns «Sult». Ja, du kunne komme til å få smak for den surrealistiske Paul Èluard eller den innviklede Raymond Queneau. Forfatteren og oversetteren Paul Auster er en formidler av første klasse, lett og elegant i anslaget, men aldri lettvint. For norske lesere er Paul Auster kjent for en rekke fine romaner, som er kommet i norsk oversettelse fra 1980-tallet og helt fram til dagens bok.

I bokas mange tekster tolker og hyller Auster et bredt spekter av forfattere han holder av, særlig amerikanske, men overraskende mange franske. Som svært ung bodde Paul Auster hele fire år i Paris. En av bokas glitrende og innsiktsfulle tekster handler om den nære forbindelsen mellom det franske og det engelske språket. Her siterer Auster med en slags infam fryd amerikanske Ezra Pound som hevdet «at hele utviklingen av den engelske versekunsten er blitt oppnådd ved tyveri fra franskmennene».

[ Forsvunnet bokmanus blir flott krimroman (+) ]

Paul Auster byr uten blygsel på seg selv, og forteller at han var konstant på gråten mens han leste «Til fyret» av Virginia Woolf. Aldri hadde han lest en så vakker roman, med så vidunderlig lange og duvende setninger. Og hvor ofte måtte han ikke slå opp en hjertelig latter mens han leste den lille romanen «Oreo» av Fran Ross. Jo, cirka 100 ganger måtte han le mens han leste 200 sider.

Det er en fryd å lese en så inspirerende og humoristisk forfatter som Paul Auster slik han står fram i denne samlingen med tekster, skrevet gjennom en periode på hele 40 år. Helt fra den gang han var ung og usikker student på Columbia Universitet i New York og demonstrerte mot krigføringen i Vietnam, gjennom de fire fruktbare årene i Paris der han til overmål fikk treffe den legendariske Samuel Beckett – til kjærlighetserklæringene til byen New York og beskrivelsen av den lammende atmosfæren i storbyen etter angrepet på tvillingtårnene i World Trade Center i 2001.

Paul Auster var 24 år i 1970 da han kom til Paris. Møtet med dikteren Samuel Beckett på den berømte restauranten Closerie des Lilas er et av bokas mange frydefulle lese-øyeblikk. Der Beckett avleverer følgende replikk mens han veiver med armene for å få tak i en kelner: «Det finnes ikke noe blikk i verden som er vanskeligere å fange enn en bartenders.» Til den unge Paul Austers store overraskelse viser Beckett fram alle forfatteres store dilemma, den evige tvil på egne verkers verdi. Et dilemma Paul Auster selv har følt på gjennom et langt liv som forfatter.

For en nordmann er det naturligvis en ekstra bonus ved denne boka at et stort kapitel i åpningen er viet Knut Hamsuns debutbok «Sult», som Paul Auster vier en original analyse. Han ser ikke på «Hamsuns «helt» som en stakkars «underdog, men «som et monster av intellektuell arroganse». Ingen tvil om at Paul Auster har vært inspirert av Hamsun. Den sultende kunstner er en ikke ukjent karakter i enkelte av Paul Austers verker, blant annet i «Moon Palace» fra 1988. Gjennom disse mange underholdende og skarpe beskrivelsene av forfattere og forfatterskap får leseren også indirekte et blikk inn i Paul Austers eget litterære verksted.

Også fotball-interesserte burde ha noe å hente i «Samtaler med fremmede». En særdeles opplagt Paul Auster gyver løs på den europeiske fotballtradisjonen, og hevder at «den egentlig er en erstatning for krig». Hvor mange fotballkamper Auster har sett vites ikke, men han mener i alle fall at «hver gang det scores et mål hører man et ekko av gamle seire og nederlag». Og da snakker han om seire og nederlag på den europeiske historiske krigsscenen.

[ Lars Viks biografi om moren Bjørg Vik (1936-2018) er blitt et portrett med lys og skygge (+) ]

En av bokas mest personlige og mest humoristiske artikler handler om Paul Austers forhold til sin gamle skrivemaskin, en Olympia som har tjent ham trofast siden 1974. Denne artikkelen, skrevet i 2000, er illustrert med malerier av skrivemaskinen, utført av Sam Messer. Om forfatteren fortsatt, etter 20 år har sin kjære Olympia er vanskelig å si, men den gang så han på seg selv som den siste hedning i en verden av digitale konvertitter.

Mot slutten av boka skriver Paul Auster om amerikanske forhold, om kjærligheten til New York (som er sterk!), og om hvordan han opplevde 11. september 2001. Da hans 14-årige datter for første gang hadde tatt undergrunnsbanen alene fra Brooklyn til Manhattan for å begynne på ny skole. Tårnene raste sammen bare en time etter at hun hadde forlatt banen. Slik billedgjør forfatteren hvordan nesten alle mennesker i New York på en eller annen måte ble influert av dramaet. Skulle man ønske seg noe mer av denne essaysamlingen måtte det være en enda mer oppdatert betraktning over nyere amerikansk politikk.

Ellers må bemerkes at Torleif Sjøgren-Erichsen fortsetter å overføre Auster til lettflytende norsk. Bekymret på romanens vegne er Paul Auster ikke, og avleverer denne kloke salven mot slutten av boka: « Romanen er det eneste sted i verden der to fremmede kan møtes og oppnå absolutt intimitet med hverandre».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Full fart - litt for fort - for den store krimfavoritten (+) ]