Et modig portrett av et ikon

BIOGRAFI

Lars Vik

«Bjørg Viks vei»

Cappelen Damm

«Bjørg Viks vei» er et modig stykke skrivearbeid fra teatermannen Lars Vik. Det eneste som trekker ned er en overveldende bruk av sitater fra dagbøker, brev, kritikker og bøker. Ikke bare fordi det sinker og stopper framdriften i fortellingen, men fordi en stor del av sitatene spesielt fra dagbøkene oppleves som selvfølgeligheter. Det er lett å forstå valget til Lars Vik på bakgrunn av de mørke feltene i en mors oppvekst. Og når denne moren har etterlatt seg en bunke med dagbøker blir fristelsen overveldende. Og det er morsomt å få høre om en forståelsesfull lærer som inviterer sin språkbegavede elev på konditori for å oppmuntre henne til å fortsette med skrivingen.

Mange av sitatene gjennom den nesten 400 sider lange biografien er interessante og forsvarlige sett på bakgrunn av den sterke posisjonen Bjørg Vik hadde i samtidslitteraturen gjennom flere tiår. En ny novellesamling av Bjørg Vik var en begivenhet, fra den oppsiktsvekkende «Nødrop fra en myk sofa», som kom i 1966, tre år etter debuten «Søndag ettermiddag», til den finstemte oppvekst-trilogien om Elsi Lund som kom mot slutten av forfatterskapet. I tillegg skrev hun dramatikk, med vekslende hell riktignok. Men skuespillet «To akter for fem kvinner», som ble satt opp på Nationaltheatret i 1974 er nærmest blitt ikonisk i norsk teaterhistorie. Aldri hadde noen vist fram kvinners situasjon og frustrasjon så skarpt og presist, og med så slående replikker. Og det var først etter lang nøling Teatret «tok sjansen « på å sette det opp.

[ Magnus Takvam har skrevet en modig, men også en sår og tidvis anklagende beretning om en mor som sviktet (+) ]

Lars Vik skal krediteres for et modig portrett. Han viker ikke tilbake for å skrive åpent og reflektert om vanskelige og dramatiske perioder i Bjørg Viks liv. Han skriver om tvangsinnleggelser og psykotiske perioder, om et ekteskap på sparebluss og om utenomekteskapelige forhold. Han reflekterer over en kvinne som i kvinnefrigjøringens mest intense periode åpent forsvarte «fri kjærlighet», men som senere i livet tok det motsatte standpunkt. Og han skriver om bøker han som sønn syntes det var så vanskelig å forholde seg til at det tok ham 20 år å åpne boka. Det gjelder eksempelvis Bjørg Viks første roman, «Gråt elskede mann» som kom sent i 1970. Til sin lettelse oppdager han at «det ikke var så mye erotikk som fryktet, men romanen var heller ikke så god som han hadde håpet». Helt lett å bo i småbyen Porsgrunn med denne forfattermoren var det ikke. Ifølge en lokal guide, loset han folk gjennom gata «der hu bodde som skrev porno».

[ Dag Solstad om livet, litteraturen og det å fylle 80 år (+) ]

Novellene var Bjørg Viks paradegren. Og det skal ha vært Cappelens legendariske Henrik Groth som foreslo den unge Bjørg Vik å prøve seg på novelle-sjangeren. Det ble etter hvert hele 10 novellesamlinger, de fleste mottatt med ovasjoner. Lars vik forteller at moren var en «hund etter godord, fine anmeldelse og hyggelige brev». Den minste pris var en gyllen anledning for stor feiring. Livsglede, arbeidsgleden og skrivegleden er en tydelig tråd gjennom denne biografien. Det er også forholdet til ektemannen Hans Jørgen, arkitekten som hun traff som ung og fersk journalist i Porsgrunns Dagblad.

Lars Vik benytter seg også av et litt spesielt litterært grep. Han innfører korte «samtaler” med sin døde mor som kapittel-innledninger. Kanskje er det teatermannen Vik, som i 1976 startet Grenland Friteater, som ønsker seg mer nærkontakt. Han klarer i alle fall å tegne opp et flertydig portrett av en forfatter – til tross for nærheten som sønn. Han viser også med mange eksempler i hvilken grad også Bjørg Vik brukte eget liv og egne erfaringer som grunnlag og råmateriale for det hun skrev. Tydeligst naturligvis i bøkene om Elsi Lund, som åpnet med «Små nøkler, store rom» i 1988. Et verk som Bjørg Vik selv skal ha vært mest stolt av.

[ Er det greit å utlevere venninna di i en bok? (+) ]

Å skrive var en skremmende glede, kunne en ung Bjørg Vik betro dagboka den gang hun het Bjørg -Turid Johansen og bodde i Colletts gate i Oslo, en trang leilighet med mor, far og broren Ivar. Gleden ble ikke mindre med årene. Heller ikke mindre skremmende. Bjørg Vik ble et feminist-ikon for en generasjon kvinner. Bøkene hennes ble slukt. Biografien er til tross for den store sitatgleden blitt en svært leseverdig og reflektert bok.