Marianne Marthinsen synger fint i «Selveiersanger»

ROMAN

Marianne Marthinsen

«Selveiersanger»

Aschehoug

For det hun lar en av romanfigurene i «Selveiersanger» kalle «det faste Dagsnytt 18-publikummet», er Marianne Marthinsen allerede et kjent navn. Hun har sittet snart fire perioder på Stortinget for Arbeiderpartiet, hele tida i de tyngste komiteene.

Marthinsen er utdannet samfunnsøkonom og har jobba som journalist, og var dermed et logisk valg som partiets finanspolitiske talsperson i 2014. I 2017 ble hun imidlertid erstattet med Trond Giske. Flere kvinner i Ap reagerte på degraderingen. Noen gikk i protest.

Alle metoo-varslene mot Giske og hans avgang få måneder senere satte protestene i en større sammenheng. Marthinsens varsel om at hun ikke ønsket gjenvalg ved neste stortingsvalg, altså i år, bunnet også i interne stridigheter, ikke minst rundt metoo-håndteringen, i partiet.

Ikke så rart, med andre ord, at all forhåndsomtalen av Marianne Marthinsens debut som romanforfatter, har vært variasjoner over «hun skriver om metoo i et politisk parti, handler boka egentlig om Giske?»

[ Hun var førstegangsfødende, men ble plassert alene på et mørkt rom i timevis. Da Tegnehanne delte den traumatiske opplevelsen, tok kommentarfeltet fyr (+) ]

Svaret er nei. Eventuelt «bare delvis». Et stykke uti romanen skriver Marthinsen riktig nok om en mannlig Venstre-politiker som «alle» vet er veldig glad i å invitere med seg unge damer på rommet etter nachspiel. Denne typen, som media kaller «Majesteten», må i romanen gå av på grunn av metoo.

Men han er ingen ren Giske-kopi. Snarere oppleves han som en slags sammensmeltning av mange kjente og ukjente metoo-menn, i og utenfor politikken. Brautende mann med makt, som heies fram av andre menn selv om han aldri klarer holde buksegylfen lukka? Rekk opp hånda, alle kvinner som aldri har møtt en sånn! Ingen hender å se? Tenkte nok det.

Denne falne Majesteten er imidlertid langt fra hovedpersonen i «Selveiersanger». Det er det Tonje, som ble født den dagen Berlinmuren falt, som er. Romanen starter friskt med at Tonje begynner på universitetet, hvor hun skal studere meteorologi. Hun er en sylskarp student, like smart som hun er arbeidsom.

Da professoren som underviser førsteårsstudentene biter seg spesielt merke i Tonjes eksepsjonelt gode oppgavebesvarelser, besvarer hun komplimenten med å tilby sex. Han protesterer svakt, men blir med, selv om han er gift. Tonje føler hun har kontroll. At hun leker. Har makt. Til hun mister den. Blir forelska, blir en som venter, blir en som håper på mer enn hun kan få.

Makt er et viktig stikkord i «Selveiersanger». Romanen tar for seg ulike maktkonstellasjoner. Hvem som har, hvem som får, hva det innebærer å inneha en mer eller mindre autoritær posisjon overfor et annet menneske.

Makta og posisjonen har mye med klasse å gjøre. Tonje er datter av en sliten, underutdannet alenemor med psykiske vansker og ganske skral omsorgsevne. Alt Tonje har fått til, ikke minst de strålende skole- og siden universitetsprestasjonene, har hun fått til på tross av, ikke på grunn av bakgrunnen sin. Hun har, forenkla oppsummert, klassereist.

Det kommer hun aldri unna. Etter affæren med professoren er avslutta, møter hun en ny mann. Han er sønn av akademikere, oppvokst i en velmøblert villa med eplehage. Han vil ha henne, og hun ham. Men det er ikke lett likevel. Det er så mange små, subtile ting hun aldri har lært, som gjør at hun blir usikker og hele tida går på tå. Ting hun aldri har opplevd, smakt, erfart, sett og hørt. Hun er «alltid så stiv, så ubekvem. Nå forsto hun at det handlet om avstand fra ydmykelse. Den som har trygg klaring, trenger ikke ta alt så alvorlig hele tiden».

[ Kjersti Annesdatter Skomsvold sjarmerer med «Agnes natt og dag» (+) ]

Tonje har ikke trygg klaring. Den utrygge oppveksten i fattigdom sitter i henne. Vissheten om at mye må holdes hemmelig, og at nysgjerrighet skal tøyles. Hun er ingen «innfødt» i tryggheten, verken den økonomiske eller intellektuelle. Tvert om. Men det er ektemannen. Han bare vet det ikke selv.

For Tonje er det ikke naturlig å bry seg om partipolitikk – som klimaforsker opplever hun det som altfor smått. Men hun vet hun ikke kan innrømme sånn ignoranse. «Det er akkurat som jeg er … fremmedspråklig», «som at hver gang jeg formulerer en setning, må jeg velge hvem i meg som skal fremføre den», forklarer Tonje selv – og blir umiddelbart møtt med protester.

Det er godt forklart av Marianne Marthinsen. Er vi født sånn, blitt sånn, hvor mye kan henges på «personlighet» uavhengig av opphav? Og hvilke muligheter har vi egentlig, til virkelig å bryte med det vi kommer av? Tonje «hadde akkurat rukket å bli en sånn dame med huset på stell, bufferkonto og et godt ullskjerf i veska på kjølige dager, da babyen kom og alt ble kaos på nytt», skriver Marthinsen.

Som ny mor tvinges Tonje til en selvrefleksjon hun oppleves som brutal. Hvorfor er hun så sint hele tida? Har det kanskje noe med at samværet med den snille, intellektuelt interesserte – men likevel akk så forutsigbart sneversynte – svigerfamilien «føles som å være låst inne på et evigvarende frokostseminar hos en tenketank», lurer hun selv. Skarpt – og morsomt. Det er flere slike artige og fint formulerte oppsummeringer og språkbilder i «Selveiersanger».

[ Dag Solstad om livet, litteraturen og det å fylle 80 år (+) ]

Marianne Marthinsen viser seg dessuten som en modig forfatter. Da de diskuterer Majestetens metoo-sak, foreslår Tonje overfor venninna, som er skribent som har hoppa av fra politikken, at hun bør skrive en bok om alle disse metoo-mennene. «Nei. Det ville blitt en møkkabok. Det er noe utrolig uelegant med forfattere som tar sine personlige rants og legger dem i munnen på fiktive romankarakterer. Slike bøker som står og roper og mener. Jeg avskyr dem! Skal jeg skrive en roman, skal det være en roman med kvaliteter nok til å eksistere i kraft av seg selv», svarer Tonjes venninne – i en roman der karakterene mener både det ene og det andre, hele tida og stadig vekk.

Men det lander stuntet. Marthinsen har levert en roman som absolutt har kvaliteter nok til å eksistere i kraft av seg selv. Den kunne vært et lite knepp strammere redigert, men grunnkomposisjonen er god. Flere av karakterene er enkle, kanskje litt flate, men det kan også forklares med at synsvinkelen hele tida ligger hos Tonje, tross bruken av allvitende tredjepersonsforteller. Tonje er ingen menneskekjenner. Hennes mor har alltid vært mest opptatt av behørig avstand.

«Selveiersanger» starter som en klassisk universitetsroman og blir en klassisk ekteskaps- og selvutviklingsroman. Den krydres med litt metoo, litt klima, litt arbeidsliv – pluss en vaskeekte spion(!) – mens den hele tida ser på verden gjennom klassebevisste, sosioøkonomisk farga briller. Bra turnert, det aller meste.

Marianne Marthinsen nevnes stadig som en mulig minister i Støres nye regjering. Gjerne det. Men fint om hun også får tid til å skrive flere bøker.

Hold deg oppdatert! Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen