Anmeldelse Kjersti Annesdatter Skomsvold «Agnes natt og dag» (2021): Agnes og Petter i senga

Roman

Kjersti Annesdatter Skomsvold

«Agnes natt og dag»

Oktober

Å våkne søndag morgen og ha en mann i senga er kanskje ikke oppsiktsvekkende når man nettopp har fylt 45 år. Men for Agnes Møller i Skomsvolds roman er denne «begivenheten» et resultat av «endelig å kunne gi litt faen».

Agnes er ingen hvem som helst. Hun ble introdusert i Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman «I dag jeg, i morgen du», fra 2020. Der ble hun iakttatt av den morsbundne, nevrotiske Peter Venn, oversetter av fransk litteratur. De bodde begge i den samme gule bygården. Han beundret hennes røde hår og hennes marsipanhud.

I høstens roman får han smake både hud og hår, takket være et plutselig og dristig utfall fra Agnes Møller. Hun inviterer ham til badebassenget, og deretter til sengs. Alt dette takket være den franske filosofen Albert Camus, som Peter Venn plutselig siterer, til Agnes store fryd.

En bokorm møter en annen bokorm, og det tar fyr.

En bokorm møter en annen bokorm, og det tar fyr. To forsiktige, beskjedne, urolige og nevrotiske mennesker åpner seg for hverandre, og for verden. Ja, Agnes er dagen etter sikker på at hun kanskje «har en bolle i ovnen», et vulgært uttrykk som hun helst ikke bruker – takket være sengehyggen med Peter Venn.

En kjærlighetshistorie altså, fortalt med Kjersti Annesdatter Skomsvolds lett underfundige, litt tørrvittige stil, med et skjevt blikk til denne verdens vellykkede og perfekte. Handlingsfattig er også denne romanen, i likhet med de fleste av forfatterens historier. De beveger seg, i likhet med høstens bok, mer på det indre enn det ytre plan. Kanskje i kraft av karakterenes outsiderposisjon.

I Kjersti Annesdatter Skomsvolds bøker er hverdagene store utfordringer, fylt med uforutsette og farlige situasjoner. Slik livet er, eller i alle fall har vært inntil nå, for romanens forteller Agnes Møller. Hun er jordmor, og tar hver dag imot nye små mennesker. Men føler at hun egentlig ville passet bedre i «Kjøleren», i sykehusets kjeller, der de døde ligger på rad og rekke.

[ Anmeldelse Selma Lønning Aarø «Privatlivets fred»: Er det greit å utlevere venninna di i en bok? ]

Agnes har hele livet strevd med forholdet til den døde tvillingsøsteren Maria, hun døde i en trafikkulykke, altfor ung. Hun var også anorektiker. Agnes forfølges av denne døde søsteren, som alltid var populær og flink og satte seg høye mål. I motsetning til Agnes, som aldri var veldig flink eller våget å sette seg spesielt høye mål.

Men nå er hun plutselig og forunderlig nok på dette stedet i livet der hun selv aldri trodde hun ville være. Hun har jobb, hun har en partner, hun har kjærlighet. Ja, nærværet av kroppen hans gjorde at hun også fikk en kropp. «Hun kunne kjenne at blodet rant rundt i årene». Så fint og enkelt kan Kjersti Annesdatter Skomsvold skrive fram det vesentlige i livet.

Den morsbundne Peter Venn går ikke lenger rundt med en fugl og fuglefrø i brystlomma. I stedet bærer Agnes og Peter på hver sin kokosnøtt mot slutten av fortellingen. Den skal brukes til noe enkelt og hverdagslig – nemlig til kokossuppe. Dette for å hedre Peters kontrollerende mor Julia som nettopp er død.

Kanskje står Kjersti Annesdatter Skomsvold fram i en tammere versjon i denne romanen enn hun har gjort i noen av sine språklig mer overraskende og surrealistiske historier. Denne leseren savner dette skomvoldske varemerket. Men jeg må innrømme at kjærlighetshistorien mellom Peter Venn og Agnes Møller er forførende og sjarmerende.